Jeg skulle ønske jeg var ung igjen, med en lysende fremtid for mine føtter.
Følelsen av å være udødelig er noe jeg lengter etter, døden var bare for de gamle.
Jeg var en av mange som tok livet for gitt, døden var noe som lå langt frem i tid.
Selv etter fedrene til mine to eldste sønner døde følte jeg meg udødelig, siden jeg var den eneste gjenlevende foresatte igjen følte jeg meg skånet av universet.
Men så slo lynet ned, i en alder av 36 år fikk jeg beskjed om at jeg ikke var udødelig likevel.
Bare dager i forveien feiret vi ettårsdagen til min lille gutt, og selv om kroppen allerede hadde begynt å svikte så var ikke døden et tema. Jeg hadde jo nettopp fått en liten gutt, en liten gutt med en hel fremtid fremfor seg. Det var det verste med å få beskjed om at du skal dø en sakte død, min lille gutt ville aldri bli kjent med den mammaen jeg var før.
Den dagen jeg fikk diagnosen endret alt seg, det føltes ut som om hele universet var i mot. Jeg har aldri kjent på så mange følelser før, de kom som en flodbølge over meg og slo meg i bakken.
En bølge fylt av sinne, sjokk, vantro, redsel og sorg kom flommende over meg, og selv om solen skinte fra en skyfri himmel var det helsvart hos meg.
I to uker gråt jeg meg i søvn, men så skjedde det noe som åpnet øynene mine. Min lille gutt tok sine aller første skritt i livet, og det var da jeg skjønte at livet hadde mer å by på. I det øyeblikket min sønn tok sine første skritt så jeg på livet med nye øyne, og jeg innså at jeg hadde oversett det beste med livet.
De små tingene som gjør livet verdt å leve, som dukker opp når du trenger de som mest.
En solskinnsdag når det stormer rundt deg, lyden av barnelatter når du har det tungt.
Små hendelser som kan være livreddende, små hverdagslige ting som gir deg styrke når du selv har gitt opp. Det er takket være de små tingene at jeg fortsatt holder ut, og så lenge jeg har de å klamre meg til er livet godt…
