” Er det mulig?”

For en dag! Jeg er svett enda her jeg sitter. Litt over ni ble jeg tatt opp av senga , vi hadde ingen tid og miste i dag. Jeg vet av erfaring at disse kontrollene tar tid , og enda lenger tid må beregnes på grunn av studiet jeg er med på. I tillegg hadde jeg jo sagt ja til enda et forsøk i dag , jeg stiller med glede opp på alle forsøk som handler om denne sykdommen. Så da måtte vi starte litt tidligere enn planlagt i dag , jeg ville nødig komme for sent. Heldigvis hadde jeg min mest erfarne assistent med meg i dag , gubben har nemlig skjønt at han faktisk bør være med meg på disse kontrollene.

Snøen dalte ned når vi kom oss ut døra i dag , og jeg var ikke høy i hatten når jeg så at bilen sto nede med garasjen. Gubben hadde nemlig ikke klart å rygge bilen opp til huset , det var altfor glatt til at dekkene fikk feste. Derfor måtte jeg kjøre rullestolen ned bakken , mens gubben gikk bak og holdt igjen så jeg ikke skulle skli avgårde. Det var først når jeg kom inn i bilen at jeg for alvor kjente det , det var som om noen hadde stukket en kniv i ryggen på meg og vridde den om.

Det slår nemlig aldri feil , når jeg gruer meg og får litt angst så slår det seg i ryggen. Pokker også , dette var det siste jeg trengte på en dag som denne. Men her var det bare og bite tennene sammen , satse på at det ikke ville bli verre før vi kom frem i det minste. Tiina sto og ventet på oss når vi kom , hun er den som har gitt meg tilbud om å være med i dette forsøket. Så det første jeg skulle gjennom idag var å få en slange ned i strupen , men denne gangen visste jeg godt hva jeg gikk til.

Formålet med undersøkelsen var og finne ut hvordan strupen reagerte på luften som kom inn fra hostemaskinen , prøve ulike innstillinger for å se om strupen reagerte forskjellig. De er så flinke , etter en liten sprut med bedøvelse i neseboret merket jeg ingenting når slangen ble ført ned. Det eneste som var litt ubehagelig var hostingen , men Tiina jobbet så fort at det hele var over på noen minutter. Det mest interessante med undersøkelsen var at de så det samme som jeg følte , enkelte innstillinger fikk strupen til å lukke seg helt.

Etter undersøkelsen var det bare for oss og spurte avgårde igjen , nå ventet de undersøkelsene jeg egentlig var her for. Først måtte jeg ta blodprøver , og jeg forberedte meg igjen på og være en nålepute. Det viste seg at sykepleieren hadde satt av en hel time til blodprøvene , men selv en time var ikke nok idag. Jeg mistet tellingen etter stikk nr 10 , både armer og bein fikk gjennomgå. Dessverre var det nytteløst i dag , ikke en eneste dråpe kom ut. Etter 65 min ga hun opp , hun ville ikke stikke meg mer sa hun. Jeg derimot hadde ingenting imot å være nålepute , jeg har blitt herdet i løpet av disse årene.

Vi ble likevel enige om og prøve igjen etter neste undersøkelse , og det var nettopp denne undersøkelsen som jeg hadde gruet meg veldig til. Lungelegen var nemlig neste stopp , nå skulle lungene testes. Selve prøvene er det ingenting å si på , det var resultatet jeg var spent på. Først ble blodgassen målt , og jeg må innrømme at jeg ba en stille bønn når sykepleieren gikk for å lese av resultatet. Når hun kom inn etter et laaangt minutt og sa at prøven var fin kjente jeg hvordan skuldrene slapp taket , nå var det bare å komme seg igjennom resten av pusteprøvene.

Aldri har jeg vært mer lettet enn idag , for alle prøvene var like fine som forrige gang. Lungelegen var fornøyd og det samme var jeg , jeg kunne igjen konstantere at jeg fortsatt er stabil. Bak munnbindet slkjulte det seg et stort smil , hele veien inn til nevrologen lo jeg litt for meg selv. For både lungelegen og nevrologen blir like forbauset på hver kontroll , og idag fikk jeg igjen høre det når jeg kom inn til nevrologen.

” Er det mulig?” var det første han sa når jeg meddelte at alt var fint , igjen konstanterte de med at jeg er laget av noe spesielt. Det er nemlig to år siden jeg lå døden nær på sykehuset , og her er jeg fortsatt enda sterkere enn den gang. Etter 6 timer kunne vi dra hjem igjen , og nå sitter jeg her helt kaputt. Men selv om jeg er gåen så har jeg aldri vært lykkeligere , ukrutt forgår tydeligvis ikke så lett. Tusen takk for alle fine meldinger det siste døgnet , deres gode tanker kom godt med idag….