Enklere sagt enn gjort…

I 2019 ble jeg liggende på sykehuset i over 30 dager og kjempe for livet, det sykehusoppholdet har satt evig spor.
Jeg har enda mareritt om det, og det var etter det oppholdet angsten for å bli syk kom for fullt. Jeg husker enda hvor nær jeg var å gi opp, der og da så jeg døden som det eneste alternativet.

Nå sitter jeg her over to år etter, og jeg vet godt hvor heldig jeg er.
Men igår kom angsten på ny tilbake, og plutselig var det som om jeg var tilbake i sykehussenga. Den samme redselen som jeg hadde da grep tak i meg, og med ett følte jeg meg så innmari alene.

For mens mange der ute bare fnyser av korona så er jeg redd, livredd for at dette kan bety slutten på min reise. En ny vår er like om hjørnet, en ny vår som ikke er en selvfølge at jeg skal få oppleve.
Kroppen min tåler ikke en runde til, jeg klarer det ikke.
Ikke klarer jeg styre angsten heller, den er kommet for å bli.

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på sportsfavoritter

Gubben er heldigvis på bedringens vei allerede, feberen har i det minste sluppet taket.
Men for meg er det ikke feberen jeg frykter mest, det er den kraftige forkjølelsen til gubben jeg ikke vil ha. For det var slik det begynte i 2019, en lett forkjølelse utviklet seg til dobbelsidig lungebetennelse. Selv om jeg har tatt både Influensavaksinen, vaksine mot lungebetennelse og tre covid vaksiner så føler jeg meg ikke trygg, for jeg vet hvor lite det er som skal til.

Det første jeg gjorde i dag når jeg våknet var å takke høyere makter, og det har jeg tenkt å gjøre hver eneste dag fremover. Takke for hver dag jeg får uten å bli smittet, og be om at jeg står han av. Jeg hadde nemlig aldri trodd at gubben skulle være den første som fikk det, han som har tatt de fleste forhåndsregler ble den første som ble rammet.
I dag har jeg heldigvis kunne sendt han i isolasjon, han får holde seg unna så lenge jeg har assistent. Så nå skal jeg prøve å få tankene over på noe annet, men det er enklere sagt enn gjort akkurat nå…