Yes yes, eller ja ja…

Fortvilet sto gubben fremfor meg,

øynene ropte på hjelp.

Et redselsfullt blikk ga han meg,

det så ut som han var blitt truffet av noe hardt.

 

Jeg skjønte ingenting der jeg satt,

hva var det nå som hadde skjedd?

Hadde Isak sine rampestreker gått galt,

eller kanskje det hadde skjedd noe på jobben?

 

Han så helt fortapt ut der han sto,

som om luften hadde gått ut av ballongen.

Jeg så hvordan han trakk pusten dypt,

han holdt den inne et sekund før et bunnløst sukk kunne høres i huset.

 

“Hvor er ordlista blitt av” spurte han med en skarp stemme,

oppgittheten var nå gått over i stress.

Jeg stirret på han med store øyne og måpende munn,

hadde jeg hørt riktig?

 

Jeg ble nesten redd, for nå måtte det ha skjedd noe alvorlig,

gubben har vel ikke rørt en ordliste siden 1992,

og selv da er jeg ikke sikker på om han åpnet den.

Alarmklokkene ringte inni meg, nå var det fare på ferde.

 

Min datter ropte Google Translate og da var det gjort,

gubben reiv med seg telefonen og travet av sted.

Jeg satt igjen og lurte på hvem jeg skulle ringe først,

hadde ikke psykologene åpnet igjen?

 

Fra kjøkkenet hørte jeg rare lyder,

jeg måtte legge ørene på stilke.

Det var da jeg hørte det,

en setning som satt meg ut.

 

“No not den, its ligger there”.

Gubben pratet Engelsk, i sitt eget hus,

eller noe som lignet ihvertfall.

Jeg tenkte kun en ting, nå er dommedagen kommet.

 

Etter noe som virket som en evighet

kom han gående mot meg.

Panna glinset av svette

og han ramlet ned i stolen som en potetsekk.

 

Før jeg rakk å spørre kunne jeg skimte en gjenkjennelig farge,

og den kom nå imot meg som en virvelvind.

Det var hjemmesykepleieren

og da begynte jeg og le.

 

For nå må gubben prate Engelsk i sitt eget hus,

og det til tross for at han er norsk.

Min mann er født i Finnmark,

og det er det ingen som forstår.

 

Så nå er min kjære begynt å pugge,

bokmål er nå blitt hovedfag.

Jeg skal ha han i eksamen,

for Engelsk er det umulig og bestå….