I går kom det spørsmålet igjen , et spørsmål som får hjertet mitt til å briste.
Hver gang det kommer så gisper jeg etter luft , det er som å få et spark i magen.
En liten gutt sitter ved min side , med store blå øyne ser han på meg og venter på svar.
Et lite hjerte søker svar på et lite spørsmål , “hvor er alle blitt av mamma?”
Helt siden jeg ble syk for fem år siden har vi vært omringet av mennesker , fremmede mennesker.
En liten gutt har vokst opp med at nye mennesker har kommet inn i livet vårt , inn i vår hverdag.
Stadig nye bekjentskaper har blitt til , og en liten gutt har tatt de imot med åpne armer.
Det var spennende med mange nye mennesker , han møtte de alle med nysgjerrige blikk.
Men nå er det gått fem år , en liten gutt begynner å bli stor.
Han begynner og oppdage at vår familie ikke er som andre , en normal hverdag er ikke så normal.
For her i huset kommer det stadig nye tilskudd , nye mennesker som engasjerer seg i en liten gutt.
En liten gutt som ikke helt forstår , men som merker det likevel.
Han merker at nye mennesker kommer , men han merker det aller mest når de drar.
Uten forvarsel blir noen bare borte , og en ny kommer for å fylle en plass.
Mitt største mareritt er blitt en realitet , min sykdom går utover en liten gutt.
Min hverdag påvirker mer enn jeg vil , og det gjør like vondt hver gang.
I starten var jeg veldig på vakt , jeg måtte skjerme en liten gutt så mye som jeg kunne.
Skjerme han fra nye mennesker , skjerme han fra å knytte seg for mye.
Men etterhvert som sykdommen eskalerte ble det vanskeligere , jeg mistet kontrollen.
Den siste tiden har jeg fått føle det enda mer på kroppen , jeg klarer ikke lenger og skjerme en liten gutt.
Men det jeg kjenner mest på er en frustrasjon , en frustrasjon over at ikke enkelte kan tenke seg om.
For det er ikke bare å komme her og gå inn for å knytte bånd , bruke mye tid på en liten gutt bare for å forsvinne igjen.
Noen har faktisk gått så inn for nettopp det at jeg har vært nødt til å si stopp , men da har skaden allerede skjedd.
En liten gutt knytter seg raskt , og han blir like lei seg når de drar.
Den siste uken har jeg grått mye , tårene har rent for en liten gutt.
En liten gutt som ikke helt forstår , ikke forstår hvorfor de bare blir borte.
For uansett hvor mye jeg prøver , prøver å forhindre at det skjer.
Så må jeg bare innse , innse at min hverdag stadig knuser et lite hjerte…
Liten gutt er heldig som har dere til mamma og pappa. Gode søsken og voksne i barnehagen. Jeg tenker at så lenge han har dere som trygge voksne og sine fine søsken, så kan han takle mye med en god forklaring. Utfra det vi lesere får innblikk i så gir du liten gutt mye visdom med på veien!
Tusen takk kjære deg , jeg bare håper det er nok 💜
Heeelt enig med « meg» og det hun skriver ovnenfor🥰
❤
Som mammaer skal vi bekymre oss, det er “jobben” vår. Med den “bagasjen” du har gitt det fineste du har, så er jeg sikker på at han klarer seg så bra. Som det sies her tidligere, en god forklaring blir akseptert, og godkjent av et trygt barn. De ser gudskjelov på ting med andre øyne enn oss voksne. Det blir liksom ikke så komplisert som vi voksne ofte tror det skal bli. Dette kommer til å gå så bra. Tror ikke du skal bekymre deg om det, (selv om jeg vet du vil.) Det er som sagt jobben vår det…❤❤❤