“Det kommer ikke på tale”utbrøt gubben her i går kveld, han så lettere oppgitt ut der han sto på stuegulvet og så på meg. Jeg derimot kunne ikke fatte hva han tok sånn på vei over, jeg syns faktisk planen min var god jeg.
“Jeg har gått med på mye opp igjennom årene, men dette nekter jeg”. Det var da voldsomt da, jeg har da foreslått mange verre ting enn dette før, dette kunne da bli fint vel? Men neida, gubben hadde bestemt seg, så det punktet var bare å stryke fra lista.
Jeg hadde nemlig tatt frem en liste, en liste over mine siste ønsker. Begravelse lyste imot meg, tittelen på listen røper det meste, nå skulle denne listen fullføres. Men når min mann fikk se listen holdt øynene på å dette ut, ja punkt nr fem kunne jeg i hvert fall stryke.
Ingen country festival på meg, han mente at nå hadde jeg gått fra vett og forstand.
Selv kunne jeg ikke forstå hvorfor gubben var så motvillig, avslutte livet med en real fest syns jeg var en god idé. Sangene til kirke seremonien er en ting, men sammenkomsten etterpå kunne jo vært i litt muntrere laget. Livet mitt bør feires, og selv om det kommer til å bli en sorgens dag for mine kjære så håper jeg de kan minnes livet mitt med et smil rundt munnen.
For oss er det blitt en naturlig ting å snakke om, døden er blitt en del av hverdagen. Vi spøker om den, har gode samtaler om den, gråter over den, og noen ganger raser vi over den. Den er alltid der, den er blitt en del av luften vi puster, men vi prøver å ikke la den styre livet vårt.
Døden er et farlig ord for noen, det er et tema som blir skjøvet langt vekk under teppet. Som et møblement blir det stående nedstøvet innerst i boden, man tar det bare frem om man må. For vi mennesker liker ikke å tenke på at vi er dødelige, det er ingenting som skremmer mer enn det uvitende.
Det første året etter diagnosen ville jeg ikke høre snakk om det, døden gjorde hverdagen umulig å bære. Men litt etter litt innså jeg at jeg måtte forholde meg til den, litt etter litt åpnet vi den døren opp.
Plutselig en dag ble døden mindre farlig, jo mer vi pratet om den jo mindre farlig ble den. Den prosessen er ikke gjort over natta, det tar tid og mye jobbing. Men den er så lærerik, ukjente sider ved meg selv ble plutselig børstet støv av. Selvfølgelig hender det at jeg også blir redd, jeg er redd for at døden blir min største lidelse. Men det er når angsten kommer over meg at jeg prater om det, og med ett blir det litt mindre skremmende.
For det er vi mennesker som gjør døden til et farlig ord, det er vi som skaper døden om til et tabu. Men døden er ikke bare vond og mørk, den er så mye mer enn det. Så derfor prater jeg høylytt, jeg planlegger min begravelse med mine kjære. For døden kan være fin også, den kan føles som en befrielse.
Derfor skriver jeg ned mine punkter, og selv om jeg nå må stryke et punkt, så er det et punkt jeg ikke tar vekk. Jeg vil ha fyrverkeri, jeg vil forlate med et smell. For livet mitt skal feires, livet mitt skal fylle himmelen som et fargesprakende maleri…
Så bra dere prater om det. Og det med fyrverkeri synes jeg høres veldig flott ut. Du er et fint og fargerikt maleri <3
Jeg har ikke alltid hatt livsglede, så min begravelsesliste ble skrevet for mange år siden. Åpenhet er bra, men må si jeg foretrekker punktet ditt med munter country fremfor skremmende fyrverkeri, selv om jeg forstår tanken. Men du er i deg selv et fyrverkeri, det vil nok ingen som har møtt deg glemme, en skikkelig ildfakkel!!
Døden burde være et naturlig tema å snakke om. Jeg er ikke redd for selve døden,er nok mer engstelig for hvordan slutten blir. Det med fyrverkeri høres ut som en super ide👍