Forestill deg at du og en venninne kommer inn i klesbutikk, men selv om det er du som er på jakt etter nye klær så blir du usynlig for ekspeditøren.
Det er bare venninnen din som de henvender seg til, det er ingen som kaster så mye som et blikk på deg.
Du blir innlagt på sykehus, du ligger i en sykehusseng og kjenner på angsten. Over deg står de og diskuterer høylytt, leger og sykepleiere diskuterer hvilken behandling som er best for deg, men selv om det er du som er syk så er det ingen som prater med deg.
Dette er bare to eksempler på hvordan det er, synet av en rullestol og en hjelpeløs person er det noen ser først.
Aldri hadde jeg sett for meg at det skulle bli sånn, men etter seks år er eksemplene blitt mange.
I løpet av disse seks årene har jeg erfart hvor lite som skal til før man føler seg usynlig, og det er den verste følelsen et menneske kan ha.
Det er grusomt å sitte en halv meter nedenfor de andre og oppleve at det prates over hodet ditt, der og da føler du at du ikke eksisterer lenger.
Det er grusomt å høre hvordan vennegjengen prate om den gøyale festen de var på i helgen og vite at du ikke ble invitert.
Det gjør vondt når du til stadighet får høre at noen tenker du ikke du vil være med på ting, og det bare fordi du sitter i rullestol.
Inkludering burde gjelde for alle, og noen ganger er det svært lite som skal til. Vi trenger alle å føle oss sett, vi er alle mennesker selv om vi har våre utfordringer.
Noen ganger skulle jeg ønske jeg fikk den invitasjonen slik at jeg også følte meg inkludert, vite at jeg fortsatt er en av gjengen.
Jeg skulle ønske jeg kunne rulle inn i enhver butikk og bli ønsket velkommen på lik linje som alle andre kunder. Men mest av alt skulle jeg ønske at jeg kunne være trygg på at jeg ble behandlet som et menneske med egne meninger og behov uansett situasjon…
❤❤
Det du skriver her er til ettertanke for mange av oss friske. Har selv opplevd at mitt barn ikke ble snakket til, bare om pga. hans sykdom, selv ansatte i barnehagen hilste ikke på han på samme måte som til andre barn. Men jeg tror ikke det er av ondskap, bare at man ikke tenker seg om og er klar over hvordan det å bli oversett og utelatt føles. Desverre må alt læres. Vi snakker om å inkludere alle, ofte er det de små ting som er viktig, som du skriver, å bli invitert. Selv om man ikke kan dra, så betyr det mye å vite at man er ønsket. Inkludering er ikke bare å være god og ta med våre nye landsmenn, det handler også om nabo, slekt, uføre, syke, svigerslekt og venner. Det er enkelt å utelate de nære pga. en liten sak man er uenig om eller at man har ulik kultur og måte å gjøre ting på.
Din blogg leses daglig. Jeg lærer mye av deg. Ønsker deg en fin søndag med goklæm herfra ❤
Så bra skrevet Anne, du setter ord på alt jeg føler og som jeg prøver å formidle med denne bloggen. Likeverd handler like så mye om de små tingene som de store, noen ganger skal det ikke så mye til før man føler seg inkludert. Tusen takk for fine ord Anne og takk for at du følger meg, det betyr mye for meg 💓Riktig god søndag til deg og, og en stor klem tilbake fra meg💖
GRATULERER med en velfortjent og elegant plassering helt der oppe på toppen! The Queen her self! 🙂
Lag deg en flott søndag 🙂
Klem Vibbedille
Tusen takk gode deg, du er bare fantastisk💓Gleder meg til å se deg øverst jeg, dama med det gode hjertet💓Stor klem tilbake , håper du får en strålende dag 💜
Gratulerer med topplassering, det er så fortjent 👏👏 Det er så viktig det du skriver i innlegget ditt. Det er rett og slett respektløst å snakke over hodet på f.eks rullestolbrukere. Den utfordringen møter jeg som lærer også. Jeg er i årenes løp blitt bevisst på å ikke henge over mine deltakere. Jeg bøyer meg ned på deres nivå hvis jeg må forklare. Jeg skjønner følelsen din av å ikke bli inkludert, det er ingen god følelse. Jeg tror som nevnt ovenfor at folk rett og slett ikke tenker over at dem gjør forskjell. Det er så flott at du skriver om dette, slik at vi kan bli mer bevisst på dette. Ønsker deg en fortsatt fin kveld 💕
Så flott at du gjør det Trude, jeg trenger ikke nødvendigvis at de setter seg ned, for meg er det viktigere at de prater til meg som en likesinnet person.
Riktig god kveld til deg også Trude , håper dagen har vært god 💖
Gratulerer med toppen:-)Vel fortjent.Inlegget ditt er kjempeviktig og ei påminning til alle.Trur ikkje folk overser eller prater over hovudet for å vere slemme,men fordi ein rett og slett syns det er enklast.
Viktig at vi blir minna på kor unødvendig og sårande det er
Tusen takk, jeg er bare så takknemlig for at jeg har sånne fantastiske lesere 💓
Etter jeg måtte begynne bruke rullestol så merker jeg også det du forklarer. Jeg blir så irritert, jeg er ikke et annet menneske fordi kroppen min ikke klarer gå der andre kan gå. Jeg er blitt så innbitt på å møte blikket til de jeg møter på min vei, de fleste slår øynene ned, men jeg holder blikket. I heisen snakker jeg til folk, og d er som de blir dypt sjokkert. Jeg er fortsatt et menneske til tross for en rullestol. Alle friske skulle hatt en dag i rullestol. Det hadde nok åpnet mange sin oppfatning av hvordan d er. Det er nok å kjempe med sykdom, om en ikke også skal kjempe om verdien av å få forbli et menneske som alle andre. Jeg beundrer deg for alt du setter ord på. Du har hjulpet meg med så mye, med å akseptere meg selv med sykdom. Tusen takk kjære deg. ❤️ Klem fra Synnøve
Ja det er nok dessverre mange som kjenner seg igjen i dette Synnøve, trist at det er sånn.
Hadde jeg hatt stemmen min fortsatt hadde jeg nok gitt beskjed som du, men nå velger jeg heller å forlate situasjonen før det går inn på meg.
Tusen takk for fine ord Synnøve , det betyr så uendelig mye for meg å vite at mine ord kan være til hjelp💖 Stor klem tilbake💓
Du fortjener hvert eneste positive ord, og tilbakemelding. For jeg er deg evig takknemlig, og kan aldri si d nok ganger ❤️❤️❤️
Klem fra Synnøve 🤗
Tusen takk for at du minner meg på dette. Kjempeviktig 🥰
Tusen takk for at du tar til deg mine ord Elin , det betyr mye💜
Jeg leste et intervju med Birgit Skarstein der hun tok opp nettopp dette med at folk enten snakket over hodet på henne, eller enda verre; Snakket babyspråk til henne. Jeg vet med meg selv at det der hadde ikke jeg fikset! – Jeg ville glefset så det holdt, og skapt elendig stemning for sure (hehe)
Ja det med baby språk opplever jeg til stadighet, selv gubben legger merke til at de faglærte prater annerledes til meg enn de gjør til han. Det er akkurat som om noen tror jeg er tilbakestående bare fordi jeg er syk, ikke skjønner jeg hvorfor.