Ventesorg…

Noen ganger når mørket faller på og jeg ligger alene i min seng, kommer også mørket til mitt dypeste sinn. For noen ganger ber jeg bare om å få slippe, slippe å lide meg gjennom et langt sykdomsforløp bare for å møte døden til slutt. Så noen ganger tenker jeg at det er like greit at det går fort, så slipper jeg å kjempe mot en sykdom jeg aldri kan vinne over. Men livslysten vinner alltid til slutt, og livsgleden over livet drar meg alltid opp mot lyset igjen.

Men det er ikke for bare meg selv jeg tenker disse mørke tankene, det er mer for mine kjære enn for noen andre. Jeg visste lite om begrepet “ventesorg” før jeg selv ble syk, men nå ser jeg med egne øyne hvordan sorgen kan rive et menneske i stykker. For sorgen er stor, og den blir bare større etterhvert som sykdommen blir verre. Når jeg ser på mine barn og min kjære hvordan de kjemper hver dag, hvordan de prøver å opprettholde en normalitet i en hverdag så tøff, da tenker jeg noen ganger mørke tanker på vegne av dem.

For det å være pårørende til en med ALS, er noe av det tøffeste jeg har vært vitne til. Det river meg i hjertet når jeg ser sorgen i deres øyne, en sorg de ikke får utløp for, ikke før jeg ligger i graven. Det er faktisk det verste med denne sykdommen, og måtte være vitne til at de rundt meg bærer rundt på en smerte de prøver å fortrenge. Men jeg ser den mine kjære, jeg ser den i deres øyne selv når dere ler.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Klumpen i halsen vokser når min datter sier, “jeg skulle ønske du var frisk mamma, da kunne vi ha trent sammen”. For det livet hun lever nå, det samme livet levde jeg. Vi har så mange felles interesser og det smerter meg at vi ikke kan dele disse sammen. Men mest av alt smerter det meg at mine små har mistet sin mamma, sin friske mamma. Hun som alltid stilte opp, som alltid kom løpende når de trengte meg som mest. En mamma som tørket tårer, ordnet opp, og ga de omsorg og trygghet når dagene var tunge.

For nå må de klare alt selv, de måtte bli voksne mye raskere enn de selv hadde ønsket, og mitt hjerte gråter bare ved tanken. Det og måtte gå dag ut og dag inn med en ventesorg i sitt hjerte gjør noe med et menneske. Når du hele tiden føler du må være sterk, sterk for den som er syk, en styrke som tar all din energi og som gjør at du føler deg utladet og kraftløs mesteparten av tiden.

Derfor tenker jeg av og til at det beste er å få slippe, slippe å være blant levende lenger, slippe å se på at mine kjære sliter, la meg få slippe slik at sorgen deres kan begynne…