Vi er inne i en ny tid, en tid vi gjerne skulle vært foruten. Redde burer vi oss inne, mange eldre sitter ensomme hjemme. Kanskje de mistet sin livspartner året før, og har akkurat lært seg å leve på ny. Noen har kanskje aldri hatt noen stor familie, de få som er bor kanskje i en annen by.
Noen har ingen, de mangler til og med tak over hodet. Gata er deres bosted, prøver å søke ly ute når mørket omringer dem. Noen ligger lenket til en sykehusseng, i isolasjon ligger de dag ut og dag inn, alt besøk blir nektet. Små hjerter kryper bekymret under dyna hver kveld, redde for hvordan bestemor har det. Barn som egentlig forstår så mye, men også fryktelig lite.
Døden har aldri vært så nær som nå, alle har noen de er bekymret for. Den har allerede tatt mange, og nå håper vi døden holder seg unna våre kjære. De fleste har fått kjenne på den følelsen av og bli avskåret, isolert fra eget liv. En ny hverdag har tatt over, veien blir til mens vi går.
En ny vei blir til, vi lærer stadig nye sider med oss. Plutselig forstår vi hvor godt vi egentlig har det, ja ihvertfall de fleste av oss. De som klager er det bare å lukke ørene for, de går glipp av noe stort. De fleste av oss ser det nå, alle de små gledene en grå hverdag kan gi.
Stadig får flere opp sine øyne, finner nye muligheter for å komme sammen. Teknologien blir brukt som aldri før, vår evne til å stadig tilpasse oss er blitt synlig hos oss alle. For noe vakkert er kommet ut av denne situasjonen, omtanke og nestekjærlighet gjelder som aldri før.
Vi hyller våre helter som jobber dag og natt, vi gir de små gleder i form av klappende hender og gaver levert på døren. Vi oppretter egne forum der ensomme kan ta kontakt, de med psykiske problemer er heller ikke glemt. Mange jobber frivillig for at de som trenger det skal få ha et tilbud.
Våre norske musikere filmer fra sin stue, komikere får oss til å le i en skremmende hverdag. Vi har aldri vært nærmere hverandre enn vi er nå, alle er i samme situasjon. Alle prøver å takle en ny hverdag på sin måte, og vi deler av vår nye hverdag som aldri før.
Det gjør meg lykkelig, det gjør meg varm om hjertet. For dette er vår sjanse, det er nå vi skal vise. At vi kan stå sammen, vi skal klare dette sammen. Så dersom du enda ikke ser det, så er det enda ikke for sent. Mulighetene er mange for alle sammen, så hiv dere med, la oss alle spre litt kjærlighet fra vår egen lille stue….
Så fine ord, Vivian! Avstanden har aldri vært så stor og så nær på samme tid. Det er fascinerende å se hvordan folk mobiliserer på ulike måter. Jeg sitter hjemme og underviser minoritetsspråklige i norsk. Jeg er imponert over hvordan de takler å bli veiledet over epost og SMS, og de sender oppgaver til meg på epost som jeg vurderer og sender tilbake. Det er rett og slett imponerende, hvordan alle mobiliserer.
Det er vakkert rett og slett 💜