Ubrukelige meg…

Pokker og, nå var vi her igjen. Jeg ser han ligger der på gulvet, ser hvordan han krymper seg sammen som en liten ball. Han er kanskje liten men samtidig er han stor, for hver dag som går så forstår en gutt bare mer og mer. Min lille gutt er lei seg , tårene triller nedover kinn. Han ligger der i fosterstilling og trenger trøst , han trenger at noen holder han godt fast og forteller han at alt vil bli bra.

Men jeg kan ikke, der sitter jeg fastlåst i en ubrukelig kropp uten mulighet til å bevege meg. Jeg har så lyst til å løpe bort og legge meg ned sammen med han , krype tett inntil en liten kropp og holde han fast. Men jeg sitter fast , alt jeg kan gjøre er å sitte å se på den sorgen som utspiller seg fremfor meg.

“Jeg syns det er dumt” hører jeg en liten gutt gjenta for seg selv, jeg har skjønt hva det dreier seg om og nå er hjertet mitt i ferd med å briste. Jeg kan med hånda på hjertet si at det finnes et helvete, for jeg lever i det nå.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Hver dag lever jeg i det, et helvete som røsker ut biter fra hjertet mitt, selv døden er bedre enn dette. Aldri skal jeg få lov til å trøste mine barn igjen , aldri skal jeg få gjøre de små enkle gjøremål som betyr så uendelig mye for et barn. Som å lese bok på sengekanten, følge han gående i barnehagen mens en liten hånd holder min, eller gå en tur i skogen bare vi to mens vi spekulerer over naturens mange hemmeligheter.

Denne gangen er intet unntak , det et enkelt gjøremål som står for tur. Et veldig enkelt gjøremål, bare ikke for meg, for de enkle ting er blitt umulig for meg. Jeg klarer ingenting lenger , jeg føler meg bare ubrukelig der jeg sitter. Jeg er fortsatt en mamma , men hva slags mamma er jeg når jeg ikke klarer å ta vare på sitt eget barn? For i denne situasjonen er jeg rett og slett ubrukelig.

Jeg kan ikke gi han det han trenger, en liten gutt ligger og roper på en mamma som ikke kan komme. Når jeg skriver dette innlegget gråter jeg så mye at jeg ikke vet om jeg greier å fullføre, så vondt gjør det. Alle sier jeg må ikke tenke på det, jeg må heller fokusere på det jeg fortsatt kan. Jeg vet de mener det godt , jeg bare lurer på om de ville klart å tenke like positivt om de var i samme situasjon.

Om det var de som satt der og så på deres egne barn ligge der og rope på mamma uten å kunne gripe inn , ville de sagt det samme da? Ville de hatt en indre stemme som ga de en klapp på skulderen likevel? Jeg har det ihvertfall ikke, ikke pokker om jeg klarer å tenke positivt i slike øyeblikk, for når jeg ikke får lov til å være en funksjonell mamma , ja da gjør det bare vondt.

Jeg sitter på en stol og ser på han , en liten gutt smiler nå. Han står i dusjen og ser på meg, egentlig var det mamma som skulle ha vasket han, det var det han ville. Men han tar til takke med det han får, foreløpig er det nok at mamma bare er med. Men selv om han nå smiler så kjenner jeg det, hjertet er i ferd med å briste, for jeg vet det aldri vil bli bra….