Uansett hva jeg gjør…

Categories Blogg

En kamp begynte for snart fem år siden, en kamp for å overleve.

Jeg har mistet alt jeg engang hadde, mitt liv har blitt revet ifra meg.

Det er ingenting jeg kan gjøre med det, alt jeg har er her og nå.

Jeg mistet meg selv når sykdommen rammet, jeg måtte lære å leve på ny.

 

Med nebb og klør har jeg kjempet, og fortsatt er livet en kamp.

Aldri vil jeg få tilbake det jeg har mistet, aldri vil jeg få tilbake meg selv.

For i det tre små bokstaver skjedde det noe, ensomheten kom.

Nå må jeg leve med den følelsen, en følelse av å alltid være utenfor.

 

Ingenting er det samme lenger, livet er blitt vanskelig.

Uansett hva jeg gjør så kommer den følelsen, en følelse av å bli holdt utenfor.

Jeg er en av de heldige, jeg har mange rundt meg som kjemper med meg.

Men uansett hvor hardt de prøver så strekker jeg ikke til, ingenting er som før.

 

For nå må jeg sitte og se på, jeg ser de lever livet uten at jeg kan være med.

De får det til å se så enkelt ut, men de enkle ting er umulig for meg.

Jeg kan aldri være med på fjellturer lenger, veien er blitt ufremkommelig.

Aldri kan jeg kjenne vinden i håret når vi svinger oss på husken, den har stoppet for godt.

 

Jeg prøver så godt jeg kan, tar på meg et tappert smil og fortsetter.

Likevel vokser den, den vonde følelsen blir større for hver dag.

Aldri kan jeg delta lenger, jeg kan bare sitte passivt og se på.

Livet passerer forbi, og jeg føler meg mer ensom enn noengang.

 

Tårene har vært mange, og flere skal de bli.

For her sitter jeg, livet jeg savner er borte.

Ensomheten vokser inni meg,

for jeg må leve resten av mitt liv utenfor…

 

 

6 kommentarer

6 thoughts on “Uansett hva jeg gjør…

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *