En praktfull uke er over, solen har forlatt oss for denne gang. Jeg våknet som vanlig av en liten gutt, men idag var humøret så som så. “Åååå mamma, solen har reist sin vei”, han var tydeligvis ikke fornøyd med skyene som nå hadde lagt seg over byen. Men heldigvis har det vært tørt store deler av dagen, så vi fikk oss en luftetur idag også.
En litt annerledes luftetur for min del, men en veldig fredelig en. For heldige meg som har så gode venner, og en av dem gikk til innkjøp av noe som jeg virkelig har fått god bruk for etter at jeg ble syk. En varmelampe står ute under tak, og der kan jeg sitte med en praktfull utsikt over havet. Jeg fikk en stille stund for meg selv, samtidig som jeg hadde full oversikt over nabolaget. En stor takk til min gode venn Cato, du ga meg den beste gaven noensinne.
Det var så deilig og sitte der for meg selv, skrive til dere med fuglekvitter i ørene. Men en liten gutt stakk oppom med jevne mellomrom, han måtte passe på at tyvene ikke tok mamma. Jeg har aldri sett en gutt sparke så fort på en sparkesykkel før, han hadde tydeligvis mye å gjøre. Jeg som trodde det var så fredelig i Såtevegen, men der tok jeg feil gitt. For det var en Tyv og finne på hvert et hushjørne, og da er det bra jeg har min egen livvakt.
Vi gjorde det enkelt idag, middagen idag ble å bestille pizza. Min favoritt pizza er det Bella italia som lager, og den smakte nydelig idag. Men jeg måtte spise inne, for plutselig åpnet himmelen seg. Selv om jeg satt under tak så trenger jeg ikke overdrive heller, jeg syns det var for galt at assistenten måtte slå opp paraplyen for å servere meg pizza. Men jeg er ihvertfall glad for den lille stunden jeg fikk, og selv om det er meldt regn imorgen også, så skal jeg nok lure meg ut på ny.
Jeg eier ikke tålmodighet, ihvertfall ikke når det gjelder blomstene mine. Det går jo såååå tregt, de slår jo aldri ut i blomst. Mens andre har fått sine tulipaner for lengst, så har mine såvidt fått knupper. Jeg lurer på om jeg har plantet løkene for sent, eller om de bare har bestemt seg for å sette meg på en prøve.
Men nå ser jeg heldigvis antydning til at de er på vei, og heldigvis fikk ikke Hjorten tak i alle. Jeg har enda mange igjen og jeg gleder meg til de kommer, det blir så fint og endelig få se alle fargene. Nå skal vi prøve å nyte resten av kvelden, selv om jeg hører antydning til en amper stemning fra stua. Gubben er nemlig igang med legoen igjen, og nå vil en liten gutt også bidra. Så nå må jeg bare gi meg med skrivingen for denne gang, for nå må mor i huset avlede en liten gutt. Ha en strålende kveld alle sammen….
Alle er velkomne til 50-årsdagen min 25. juli 2020.
Furulia 29
1356 Bekkestua
Det blir spesielt. Vi får se hva som skjer. Men men.