Jeg kjente hvordan det stakk litt ekstra i brystet i går, det var tid for å ta farvel.
Blikkene til hele familien sa sitt, det var ingen som egentlig hadde lyst til å dra.
En liten gutt protesterte villt, han ville bli sammen med sine nye venner.
Helgen ble enda mer uforglemmelig enn noen av oss hadde sett for oss, og aldri har jeg følt meg mer levende enn det jeg har gjort i helgen.
For første gang på seks år så var ikke sykdommen et problem, rullestolen ble ikke et problem.
Ingenting var umulig,36 alt var tilrettelagt slik at mor selv også kunne bli med på alle aktiviteter.
Det sto ikke ALS i panna mi lenger, jeg var bare en dame som kom for å fly.
Den følelsen av likeverd er noe av det jeg er mest takknemlig over, jeg ble plutselig en del av gjengen igjen.
Følelsen av å være hel fylte hele meg, rullestolen var ikke et hinder lenger.
Ingen nysgjerrige blikk, ingen visking bak ryggen på meg.
Smil og omtanke var det eneste jeg møtte, jeg var et menneske på lik linje som alle andre.
Det fantes ingen hindringer, og plutselig følte jeg meg mer levende enn noengang før.
To små lydløse dråper traff puta mi igår kveld, to dråper av glede.
Takknemligheten fylte hele meg, hjertet mitt banket med en varme så stor.
Livet med ALS har gitt meg så mye tilbake, og denne helgen ga meg et pusterom fra alle begrensninger.
Høyt som en fugl fløy jeg, jeg kunne endelig puste fritt igjen…
Fantastisk. Der er nesten helt ubegripelig det du har vært med på
DU FORTJENER HVER MINUTT 😍🤗😍😍😍🌺🌺🌺For noen venner du har fått
De fortjener det meste og beste
Tusen takk Inga , vi er så takknemlig for at vi fikk denne muligheten. For noen fantastiske mennesker som gjør dette for oss💜