Det er når mørket har lagt seg de kommer, små dråper fra min innerste sjel.
Stillheten når alle har falt til ro river i meg, alle følelsene jeg har båret rundt på gjennom hele dagen kommer nå til overflaten.
Alle tanker jeg ikke har rukket å sortere kommer tilbake med mørket, det er når enda en dag er over at jeg føler det som mest.
Livet mitt er blitt til et timeglass, sakte men sikkert renner tiden fra meg.
En dag er som et lite sandkorn, et lite sandkorn som jeg aldri får igjen.
For hver dag som går så kommer jeg nærmere stupet, for hver dag som går kommer jeg nærmere et altoppslukende mørke som ingen vet noe om.
Hver gang jeg våkner om morgenen og ser solen står opp føler jeg på en takknemlighet som fyller meg med varme, men når mørket vender tilbake føler jeg på en sorg så stor.
En sorg over at nok en dag er over, en sorg over at livet mitt er blitt til en endeløs kamp.
I mørket ligger jeg hver kveld, og det er i mørket de kommer.
Små salte dråper triller ned på puta mi, små dråper som ingen kan se.
En liten dråpe baner vei for de andre, og før jeg vet ordet av det er en blitt til mange.
Små dråper som alle forteller en historie, en ordløs historie om mitt liv.
Tårer fra min indre krig, en krig jeg umulig kan vinne.
Likevel kjemper jeg, selv om jeg er dømt til å tape så klorer jeg meg fast.
Jeg kjemper for en ny dag, en ny soloppgang. Jeg kjemper for meg og mine kjære.
For selv om jeg vet at neste dag bringer med seg en ny kamp så er det verdt det, for jeg vet at innimellom all håpløsheten finnes det små lysglimt.
Så når mørket har lagt seg og de små dråper vender tilbake ber jeg en stille bønn, en bønn om at en ny dag vil komme med nye små lysglimt, små lysglimt som minner meg på at livet mitt er verdt å kjempe for…
Jeg tror få kan forstå helt hvordan du har det. Å bli frarøvet livet når din indre kraft og livslyst skriker det motsatte. Du vil jo leve, for deg og for dine! Dere!❤️
Som kreftoverlever to ganger vet jeg en del om slike tanker og følelser, og jeg er virkelig med deg i alt du forteller. Vakre du.
Oppe i alt dette er det så totalt feil og uforståelig at Bergen kommune bærer stein til din allerede tunge byrde. Jeg lurer på om damen som er leder eier etikk når hun ikke raskt rydder veien for deg. Hun bør gripe inn nå, og hurtigbehandle saken din, den saken som ble somlet/trenert bort i Mail/post før ferien. Saken som de forrige dagen mente at de ikke hadde mottatt ditt tilsvar, på tross av en rekommendert sending langt tilbake i tid. Hvor ignorant og rotete kan en kommuneleder tillate seg å behandle en bruker/pasient?! Jeg undrer på om kommunelederen evner å forstå hvor avhengig du er av personstyrt hjelp. Jeg undrer på om lederen kan sette seg inn i hvordan din hverdag og ditt liv virkelig er. Jeg er sterkt oppbragt over at du, kjære Vivian, blir påført en sterk og fullstendig unødvendig belastning i en allerede krevende tilværelse. Slikt kan ikke vårt samfunn være bekjent av. Ærlig talt.
Alle mine beste tanker og ønsker for deg i ditt liv, og jeg håper inderlig at saken finner sin løsning raskt. Varm klem🥰
Tusen takk kjære Synne, jeg er like rystet som deg når det gjelder behandlingen fra kommunen. Aldri har jeg følt meg mer tilsidesatt og ignorert enn det jeg gjør nå, det skremmer meg at de holder på sånn overfor sårbare mennesker.
Jeg håper også de tar til vett i denne saken, jeg får si som noen andre også har sagt, det er ingen skam å snu💜
Tårer som ingen kan se..
Det er de tårer det er mest av.
De eksisterer i tristhet, glede, lykke og sorg.
Det er som de er stengt inne i en festning, en borg.
Et menneske er sitt eget tempel, og tårene er ens egne følelsers stempel.
Så fint skrevet Roger, nydelige ord kjære deg 💜
For en styrke du har🙏
Tenker masse på deg❣️
Tusen takk gode deg 💖