Her ligger jeg helt alene, mørket har omringet oss for lengst men jeg er våken enda. Som vanlig ligger jeg og grubler over små filosofier, grubler over livets mange mysterier.
Helt siden jeg fikk denne sykdommen har jeg følt meg alene, ensom i egne tanker og følelser. Det tror jeg går igjen hos de fleste av oss, alle har noe de ikke deler med andre. Noen ganger blir jeg skremt av meg selv , redd for mine egne følelser. Lurer på hvor enkelte tanker kommer fra , og hvorfor jeg tenkte den tanken i akkurat det øyeblikket.
De fleste tanker og følelser er gode , ihvertfall mesteparten av tiden. Men noen tanker er rare , ja enkelte er bare helt tankeløse. Andre kan være mørke og dystre , og noen ganger bringer de smilet frem. Men det gode med tanker er at de fleste kan skyves bort, en ny tanke tar den andre.
Da er det verre med følelser, og noe skjedde etter at denne sykdommen rammet. Plutselig følte jeg dobbelt, alle følelser kan du gange med to. Dobbelt så trist, dobbelt så glad, dobbelt så forbanna, men også dobbelt så lykkelig.
Det er så lite som skal til for at de gode følelsene dukker opp, men dessverre så gjelder det de andre følelsene også. Jeg har ikke kontroll lenger , alt flyter i ett. Noen ganger tror jeg at ALS har tatt over hele følelseregisteret mitt, mitt indre blir styrt av noen andre.
Ja noen ganger føler jeg meg som en marionett dukke, det er noen andre som har tatt over styringen. Det er rart hvordan et liv kan forandres så fort, det føles nesten uvirkelig ut. Jeg føler jeg har levd to liv allerede , alle følelsene jeg nå har tilhører et tidligere liv.
Klokka nærmer seg 02.00, jeg burde vært sovnet for lengst. Men formen er dårlig og pulsen er høy, roen vil bare ikke komme. Det er helt stille i huset, alle sover godt. Det er nesten for stille, noen ganger kryper stillheten innover meg, og jeg føler meg igjen alene med egne tanker og følelser.
Av og til føler jeg at jeg skriver meg nesten ihjel, uten hell. Prøver å bruke den lille stemmen jeg har igjen til å forklare, men det når ikke frem. Følelser er så komplekse, de er så forskjellig fra person til person. Det er vanskelig å finne ord som beskriver, men på en måte er det litt fint også.
For det er ikke alt som trengs forklares, noen ganger er ord rett og slett overflødig. Et smil og en tåre sier mye, mer enn tusen ord. Jeg ser det i øynene på mine kjære hver dag, sorgen trenger ikke ord. Derfor er det godt og vite, at selv om redselen nå er stor, så trenger jeg ikke bruke ord…
❤️
💜
💜