Størst av alt er kjærligheten…

To sorgfulle øyne møtte mine igår kveld, to øyne ble som et speil inn i fortiden.
Han trengte ikke si noe der han satt på kne fremfor meg, to øyne sa alt.
Minner fra et annet liv lyste imot meg, i to sorgfulle øyne ble en film spilt av.
En film fra mitt tidligere liv, vårt liv, det enkle liv som vi savner hver eneste dag.

Det var min kjære mann som satt fremfor meg i går kveld, helt stille satt han bare å stirret inn i mine øyne.
“Æ må bare se på dæ” visket han stille, og alt jeg kunne gjøre var å ta imot.
De sier at øynene er livets sjel, kanskje det er derfor jeg ikke liker øyenkontakt over lengre tid.
En av mine sønner satte ord på det for mange år siden, han er litt lik meg på det området.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

“Det gjør vondt å se andre inn i øynene mamma, for øynene skjuler ingenting” sa han, og det har han helt rett i.
Smerten blir dobbelt så stor gjennom øynene, alle følelser blir mer intense.
Dette fikk jeg igjen føle på i går, smerten min mann følte på traff meg nå som små gnistrende lyn.

Men så kom det til syne, et lite smil ga nytt liv til to sorgfulle øyne.
Håpet kom frem igjen, to øyne var tilbake i nuet.
Min kjære mann smilte mot meg, et lite smil som fikk sorgen til å forsvinne. En liten setning brakte med seg en varme så stor, kjærligheten visket bort alle bekymringer.
“Vi har det nå bra kjære tross alt, alt jeg trenger er deg”…