For hva er egentlig problemet, hvorfor må vi klage over den minste ting?
Noen klarer bare ikke la være, de finner alltid noe å pirke på.
Hva gjør det egentlig om det regner sidelengs, eller blåser en snøstorm.
Ja så rakk du ikke bussen fordi du selv var for sent ute, men er det virkelig verdens undergang?
Ja så glemte tenåringen å sette skoene på plass, eller enda verre, sette tallerkenen i oppvaskmaskinen.
Men er det noe å ta sånn på vei over?
For ta en titt rundt deg, få opp øynene! Er det virkelig verdens undergang om du ikke ble festens midtpunkt, eller om den kvisa selvfølgelig dukket opp samme dag som du hadde planer. Ja spiller det egentlig en rolle i det store og det hele??
NEI!! Så slutt å syt!!
Er det ikke egentlig litt egoistisk og syte så jæv*ig, er vi virkelig så selvsentrerte?? Ja selvfølgelig gjør jeg også det, jeg syter og bæser slik som dere. Men vet dere hva jeg syter over? Jeg syter over at jeg er syk, alvorlig syk, ja jeg skal faktisk dø!
Jeg syter over at jeg må sitte naken på toalettet mens noen vasker meg
hva syter du over?
Jeg syter over at jeg er lam fra halsen og ned
hva syter du over?
Jeg syter når ingen kommer på jobb, og jeg igjen må tilbringe en dag i stolen
hva syter du over?
Jeg syter over at mine barn skal miste sin mamma
hva syter du over?
Jeg kunne fortsatt i det uendelige, for jeg ser nå hva som er viktig i livet. Men man trenger ikke være dødssyk for å se det, det burde være en selvfølge for oss alle. Alle vet jo innerst inne hva som egentlig betyr noe i livet, alle vet jo hva en sitter igjen med når alt annet rakner. Likevel klager vi, legger oss ned og syter over den minste ting.
“Ååå jeg er så sliten”
“Blæææ, enda en dag på jobb”
Jeg skriver oss, men jeg mener egentlig dere. For jeg syter ikke lenger, jeg har ikke råd til det. For jeg er takknemlig for hver dag jeg får, hver dag er en gave for meg. Det er en forskjell på å syte over meningsløse ting, og faktisk være opprinnelig lei av sin egen tilværelse. For det er jeg nemlig, ofte, men likevel biter jeg tennene sammen.
Når kvelden kommer gråter jeg, stille for meg selv så ingen hører. Jeg har vært nødt til å svelge mange kameler, daglig må jeg finne i å ikke få leve det livet jeg ønsker. Men jeg nekter å gi opp, jeg nekter å bli en syter!
For livet er så mye mer enn det dårlige været, det er så mye mer enn den bussen du ikke rakk. Gledene i livet er mange, opplevelsene utallige. Så neste gang du syter over nok en dag med regn, kle heller på deg og gå ut, jeg lover at det er verdt det…
Fantastisk skrevet igjen og dessverre altfor sant og jeg faller selv ned i sytegryta.. deler på Lillasjel
Tusen takk kjære Mariann 💜
Der traff du spikeren på hodet… Igjen. Jeg tror og mener at jeg syter mye mindre nå, etter å ha opplevd stor usikkerhet rundt min egen helse, alvorlig sykdom og død i nærmeste familie siste året. Jeg vet at det er mange som har det mye verre enn jeg, og været får jeg ikke gjort noe med, så det bruker jeg ikke energi på. Ønsker deg en flott ettermiddag ❤️
Tror de unge syter mer enn oss som har levd en stund Trude, livserfaring har nok litt å si💜
Vet du Vivian, det tror jeg også 💜
(forresten, i morgen sender jeg deg 100 tonn snø) 😀 vi snør ned her oppe på toppen av landet 🤣😂
Jeg tar med glede imot Trude 🤗Hold ut, hvis snømengden ikke har gitt seg til sommeren, da kommer vi og graver dere ut 😂
Vi har vært ute en vinternatt før, så regner med at vi står han av😀betryggende å vite at hjelpen kommer, hvis ikke snømengden minker til våren 👏😂
😂🤗