Herlighet for en avslutning på kvelden jeg fikk i går. For i det øyeblikket min mann skulle legge meg så fikk jeg blodtrykksfall. Svetten rant, kvalmen spredte seg i hele kroppen, og alt gikk helt trill rundt. Jeg hater disse anfallene, det er helt grusomt når det står på. Så der lå jeg naken, sårbar i sengen og brekte meg i noe som virket som en evighet.
Jeg kjente på hele kroppen idag når jeg våknet at det hadde vært krefter i sving i går. Hele kroppen blir helt ødelagt etter disse anfallene, jeg var full i smerter og stivhet. Ikke vet jeg hva som utløser disse blodtrykksfallene heller, noen ganger kommer de bare helt uten forvarsel.
Men jeg tvingte meg opp i dag også, og heldigvis hadde jeg fysioterapi på planen idag og det hjalp i det minste litt på. Når jeg endelig kom meg opp oppdaget jeg til min store forskrekkelse at svigerfar allerede var kommet seg ut og opp i stigen. Siste malings strøket ble unnagjort i en fei, det var ingen unnasluntring i dag 😅Det hjelper virkelig på humøret og ha han på besøk, jeg har mye selskap i han. Så nå er alt ferdigmalt takket være han, jeg slipper å gå en høst i møte der jeg må mase på min mann, heldigvis for han sier jeg bare 🤣
Skjerp deg!
En ting er sikkert, det bor mye forbannelse i meg. For når det har gått en dag eller to der jeg har rullet meg rundt i selvmedlidenhet, ja da kommer jeg til et punkt hvor nok får være nok! “Skjerp deg Vivian” sa jeg til meg selv i ettermiddag, nå får du se til å ta deg i sammen. Jeg blir rett og slett forbanna på meg selv der jeg sitter, livet er kort nok som det er, nå måtte jeg bare komme meg opp til overflaten igjen.
Det er rart med det, for i det øyeblikket jeg irettesatte meg selv så kom små lysglimt til meg igjen. Små gleder som at min partner i arbeidet med fakkeltoget har fått sponset 45 fakler fra Europris, og at Isak kom hjem med den tøffeste kronen på hodet.
Det er rart hvor mye vår egen psyke har og si for vår egen hverdag, hvor mye den betyr i vårt eget liv. Jeg takker raseriet mitt for at jeg sitter her idag, for det er mitt eget temperament som drar meg tilbake på plass igjen gang etter gang. For jeg blir rett og slett så forbanna på meg selv i blant, forbanna på dystre tanker og et mørkt sinn, og den forbannelsen hjelper meg til å komme meg frem i lyset igjen.
Så selv om dagen startet dårlig med sykdom blant assistenter og en ødelagt kropp, så endte den fin med mange små og gode øyeblikk sammen med mine kjære…
Gøy med Lego for liten og stor
Du er så klok Vivian. Jeg synes synd på meg selv, som pårørende, er d mulig. Jeg er jo frisk! Men jeg blir syk av angst. Sånn virker denne sykdommen. Men av og til ser jeg lyset, d er så rart. Jeg vil så gjerne bidra til alle som sliter med denne sykdommen. Vil så gjerne hjelpe, men hvordan? Jeg krysser fingre og tær og ber og ber. Det hjelper, tror d jeg.🙏🙏🙏❤❤❤
Du er god du Inger Lise ❤Du bidrar med mye, mer enn de fleste 💓