Det er noe spesielt med søndager, de kommer med en ro. Jeg våknet opp til et helt stille hus i dag, forvirret kikket jeg på klokken. Viserne nærmet seg ni og det var ikke en lyd å høre, det var tydeligvis ikke bare meg som hadde funnet roen i dag.
Jeg ble liggende å lytte en stund, og det gikk ikke lang tid før jeg igjen hørte små skritt i trappa. Like etterpå kunne jeg høre gubbens tunge skritt, huset var så smått begynt å våkne til liv.
Jeg ble liggende til 12 i dag og, hvorfor stresse når man kan slappe av?
Dessuten fikk jeg menstruasjonen i går, og da blir jeg alltid så trøtt. Fryser gjør jeg også hver gang den kommer, så idag var det ekstra godt å sette seg under varmeteppe som jeg fikk til jul. Ikke har vi ved igjen heller, 15 sekker var ingenting i dette huset.
Jeg angrer på at jeg ikke bestilte det dobbelte mens jeg hadde muligheten, for nå er det tomt for ved overalt.
Gubben og naboen skal begynne å sage ned skogen rundt her, det er nok å ta av for å si det sånn. Vi har fått tillatelse fra grunneier, så nå håper vi at neste vinter kan vi forsyne oss selv med ved. Men det hjelper lite nå, heldigvis har vi varmepumpe i huset. Det er likevel ingenting som slår vedfyring, sitte fremfor peisen mens man lytter til en beroligende knitrelyd.
En liten gutt har vært ute i hele dag, grillhytta er blitt overtatt av tre små barn.
Jeg er bare glad for at den blir brukt, for etter jeg ble syk så har det knapt vært fyr i den. Gubben har ingen interesse, ikke skjønner jeg akkurat det. For jeg brukte den hele tiden når jeg var frisk, jeg fikk en ro der oppe.
Min datter skal feire bursdagen sin i grillhytta neste helg, enda godt noen ser verdien i den.
I dag fikk jeg ånden over meg igjen, jeg tok opp igjen arbeidet med boka.
Dersom jeg skal bli ferdig så må jeg legge litt arbeid i det, men det er ikke bare bare å skrive bok om hele livet sitt. Det er så mange høydepunkter som man gjerne vil ha med, men dersom jeg skulle tatt med alle hadde boken aldri blitt ferdig.
Vi får se hvordan det blir til slutt, noe blir det uansett.
Jeg har kjent på det de siste dagene, hvor skjørt livet er. For noen dager siden fikk jeg vite at enda en av “oss” med denne ubarmhjertige sykdommen har gått bort, og det siste hun skrev i en kommentar på bloggen var at hun ønsket døden velkommen.
Slike ord gjør noe med meg som menneske, jeg ber om at du nå har kommet på et bedre sted. Så fort kan det gå, og igjen blir vi påminnet om hvor brutal denne sykdommen er.
Mine tanker går i dag til de som sitter igjen, det tomrommet de nå sitter med får hjertet mitt til å briste. Livet her og nå er så utrolig viktig for oss alle, ingen av oss vet når det er over. Så ta vare på hverandre denne søndagen, skap gode øyeblikk sammen med dine…
Det må være vanskelig å takle at personer med Als dør. Og at de ønsker døden velkommen. Jeg håper ikke du tenker slik. Og det tror jeg ikke heller
Vi har enda 2 sekker a 60 liter igjen. Og her er det også tomt i butikkene.
Jeg tenker ikke slik enda, livsgleden er for stor til det. Men jeg håper faktisk at når min tur kommer at det blir en slags lettelse å få slippe, både for meg og mine kjære 💖
Ja, det er viktig å leve mens man gjør det. Ingen av oss er kjent med hvor lang tid vi har her på jord. Selvfølgelig vil jo du og flere med deg som får en slik alvorlig sykdom kjenne ekstra på dette med dagene som går, klokka som tikker videre mot slutten der fremme. Men det er godt som leser av bloggen din å se det humøret og livsgleden du er i besittelse av. All respekt til deg for det.<3
Helt til slutt i ditt blogginnlegg nevner du en av dine lesere som måtte gi tapt for ALS .Veldig trist å lese dette. Man blir bare tom for ord.
Ja det går inn på meg hver gang en med ALS må gi tapt, spesielt når jeg vet at de ikke har levd like lenge som meg med denne sykdommen 💓
Vi har sikret oss med ved heldigvis. Men bruker mest varmepumpe.
Ellers er det alltid trist når noen dør. Man blir savnet.
Ja, viktig å ta vare på øyeblikkene.
Boken din blir sikkert en suksess. Du er veldig flink til å skrive.