Som så mange ganger før, kom frykten veltende innover meg i kveld. Som en bølge i en kald vinterstorm, skylte den over meg og dro meg inn i det mørke dypet. Hjertet hamret, tårene presset på, i en liten stund var jeg i ferd med å drukne.
Jeg er ikke så redd for selve døden, den kommer til oss alle før eller siden. Men jeg er redd for å dø så alt for tidlig. Redd for det jeg kommer til å miste. Redd for å ikke få oppleve egne barnebarn, redd for å gå glipp av min eneste datters bryllup og redd for å glipp av første skoledag til Isak.
Disse tankene kommer bestandig når jeg skal slappe av og kose meg. I dag ble det utløst når jeg så min datter suse av gårde på scooteren sin. Plutselig innså jeg hvor voksen hun var blitt, og med et sørgmodig blikk, innså jeg at tiden hadde rast i fra meg.
Tid jeg aldri vil få igjen, en tid jeg aldri kan omgjøre, en tid jeg bare kan se tilbake på og minnes. Hver dag spør jeg meg selv om jeg har gjort nok, har du forberedt barna nok, har du husket alle instruksjoner til din mann, har du ryddet opp etter deg.
Alle disse tingene jobber jeg med i det skjulte. Jeg prøver å planlegge min egen begravelse, eller ” feiringen av livet” som jeg ville kalt den. For høres ikke det finere ut? En feiring av alle livets dager, istedenfor å sørge over den ene dagen jeg døde.
Nå skal jeg trekke pusten dypt inn og kjenne at jeg fortsatt lever. Kanskje kose meg med noe godt og bare nyte kvelden. Denne dagen får du aldri igjen, så nyt tiden før den forsvinner…
