Jeg var helt ferdig i går når jeg kom hjem, dermed klarte jeg ikke trekke tre vinnere. Men det har jeg gjort i dag, med god hjelp fra min datter som har gått gjennom alle kommentarene på både Facebook, mail og her på bloggen. Det ble for mye for meg alene, det ble fort tydelig at jeg har engasjerte lesere. Men før jeg røper navnene på de som vant så må jeg gi et referat fra hjemreisen igår, for jeg fikk rett i mine spådommer.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Vi sto igjen opp til et praktfullt vær, og jeg skal innrømme at det ikke var veldig fristende å sette seg i bilen. Etter frokost var det bare å hive seg rundt, men i motsetning til andre turer vi har vært på så hadde gubben denne gangen bestemt seg for å ta livet med ro.
“Vi har god tid, det er ingen grunn til å stresse” hørte jeg han si til resten av reisefølget, men alt jeg tenkte var at gubben nå måtte ha fått et solstikk.

Jeg studerte han fra rullestolen mens han pakket, rolig pakket han ned hver ting. Det er lenge siden jeg har sett gubben så bedagelig anlagt før avreise, men jeg skjønte at gubben sin indre ro ville forsvinne så snart han satte seg bak rattet. Og der fikk jeg rett gitt, vi hadde knapt nok forlatt parkeringsplassen før glosene begynte å komme.

“Ka fa#n e det folk ska, kan de ikke bare holde seg i skibakken” brølte gubben på vei ut av parkeringsplassen, og selv om trafikken fløt fint så var det minst en bil for mye på veien i følge gubben. I det vi nærmet oss Hardangervidda hadde gubben roet seg ned, og i idylliske omgivelser kunne vi endelig nyte en rolig stund. Men så kom det plutselig en velkjent melodi på radioen, og i det jeg hørte lyden knep jeg øynene igjen.

“Dette er en trafikkmelding, Dale tunellen er nå stengt grunnet et trafikkuhell”, og igjen fyltes en bil med nye gloser.
Dermed ble vi tvunget til å ta en annen rute, noe jeg innerst inne bare var glad for. Jeg hater nemlig den veien mellom Voss og Bergen, det finnes ingen verre rute. Men akkurat det turte jeg ikke nevne for gubben, for han hadde mer enn nok med sitt. Runden rundt Kvamskogen gikk radig unna, og det til tross for at veien begynte å fylle seg opp med biler.

Men i det vi nærmet oss Trengereid kom det en ny trafikkmelding, og det var i det øyeblikket jeg var skråsikker på at gubben skulle eksplodere. Stemmen på radioen kunne nemlig melde om kø resten av vår rute, og det var da jeg skjønte at her var gode råd dyre. Dersom jeg ville forhindre at blodpumpa til gubben skulle løpe løpsk så måtte vi finne på noe lurt, og heldigvis bor vi så strategisk til at vi har flere valgmuligheter.

Vi har nemlig en øy rett over fjorden fra der vi bor, og til den øya kan man komme seg til via både bro og ferge. Heldigvis for oss så ligger broen bare noen få kilometer etter Trengereid, og dermed ble valget enkelt. Vi kjørte over broen og tok fergen tilbake over fjorden igjen, og det utrykket på gubben når han så at fergen var i ferd med å legge til kai akkurat i det vi kom kjørende ned på fergekaien gjorde opp for alle gloser gjennom hele turen. Og vipps så var vi hjemme, kjerringa kunne omsider sette seg i godstolen igjen.

En fantastisk påskeferie var nå over, og når jeg satt der i stolen og så den samme fergen som vi hadde vært ombord fra stuevinduet vårt følte jeg bare på en takknemlighet så stor. Vi hadde igjen kommet oss velberga hjem, og igjen hadde vi reddet gubben sin blodpumpe. Nå satser vi på en rolig avslutning på påsken, ja det vil si helt til gubben innser at gradestokken har bikket 15 grader, da er det ikke godt å si hva som kommer ut av gubben…

Vinnerne er:

Anita Ringstad

Anne Berit Kolset

Vibecke 

Dere kan sende meg adressen deres på mail [email protected] eller på Messenger. Tusen takk til alle som har engasjert seg, jeg håper jeg kan gjøre dette neste år også.

23Tre fantastiske dager er nå over, vi kunne ikke ha fått en finere påskeferie.
Takket være mine fantastiske foreldre så har vi hatt noen uforglemmelige dager her oppe i fjellheimen, og nå drar vi hjem litt rikere til sinns.
Vi har hatt solskinn fra vi kom, værgudene har virkelig skrudd på sjarmen denne påsken. Hotellet har virkelig levert til forventningene, her har det vært aktiviteter for store og små.

Full av nye inntrykk og med et varmt hjerte kan jeg nå dra lykkelig hjem, jeg må nok bruke noen dager på å fordøye alt. Jeg føler meg bare så utrolig heldig her jeg sitter, takknemlig for at jeg har så mange nydelige mennesker rundt meg.
Men en person er jeg spesielt takknemlig for å ha, og det er gubben.
Uten han hadde jeg aldri kunne dratt på tur, uten han hadde dette aldri gått.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Nå ser vi frem til å komme hjem igjen, for selv om alt har gått knirkefritt så er det litt enklere hjemme. Men det som har vært et mareritt før på hotell slapp jeg heldigvis unna denne gangen, jeg har faktisk sovet godt alle nettene. Jeg har nemlig slitt med ryggen når jeg har ligget i hotellsenger, det har vært et sant mareritt opptil flere ganger. Men denne gangen merket jeg det med en gang jeg la meg ned, denne sengen var fantastisk for min kropp.

Jeg har til og med sovnet før gubben om kveldene, og det skjer sjelden.
Men jeg merker godt at kroppen har forandret seg på et år, og jeg mistenker at det er hovedårsaken til at madrassen min hjemme er blitt litt vond. Så det første jeg skal gjøre når jeg kommer hjem er å sende mail til ergo, jeg må ha en ny madrass i senga mi hjemme.

Nå sitter vi i bilen klar for å starte hjemover, så gjenstår det å se hvor mange som har tenkt det samme som oss. Vi håper i det lengste at vi slipper unna den verste trafikken, vi krysser fingrene for at de fleste utsetter avreisen til i morgen.
Men litt kø må vi nok regne med, her får vi bare ta det med ro. Som gubben så fint sier “huset går ingen vei”, men kjenner jeg gubben rett så kommer det nok noen gloser etterhvert.

Jeg håper dere også har hatt en fantastisk påske, så må dere nyte disse siste to dagene av ferien. Nå gleder jeg meg til å komme hjem til godstolen, det er en sliten kropp som vender hjem igjen. Sliten men utrolig lykkelig, for disse dagene har gitt meg så utrolig mye….

Nå trodde dere kanskje at jeg hadde glemt av den siste gåten, og med all den fjell luften som jeg har fått de siste dagene så kunne det faktisk ha skjedd.
Men idag bestemte jeg meg for at datamaskinen fikk vike litt , for denne siste dagen skulle nytes.

Jeg har vært så mye ute at jeg har fått farge i ansiktet, gubben sin blanke skalle er nå forvandlet til en lysende rød tomat. Det var ikke uten grunn at han havnet på shopping, en lue ble storinvesteringen i dag. Hele reisefølget har enten vært i skibakken eller i skiløypene, og nå er det bare tre små barn som enda holder koken.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Den energien deres skulle jeg likt å ha, ski, sumobryting og påskerebus var ikke nok til å slite de ut. Nå er de på barneklubb mens mor og far ligger rett ut, skal vi klare å holde ut resten av kvelden så måtte vi ta en timeout nå.
Det er så mange aktiviteter for barna her, og hver kveld har blitt avsluttet med et trylleshow som hotellet arrangerer. Så det er ikke mye vi ser til tre små, de løper fra den ene stasjonen til den andre.

Under ligger den siste gåten, og etter å ha skumlest gjennom svarene deres så regner jeg med dere tar denne også. Nå skal vi slappe av litt før den aller siste middagen i fellesskap, det er litt vemodig at turen nå nærmer seg slutten. Jeg håper dere har det bra hvor enn dere befinner dere, nyt denne påskeaftenen så mye som dere kan…

Gåte 3

Med en gang Wæhler hadde svart på gåten begynte Braathen med en lengre historie om dommer Fjørtoft. Hvordan han i sine yngre dager hadde irritert på seg fans av både det ene og det andre laget, men hadde blitt mildere med årene.

Alt det visste Wæhler, men det Wæhler ikke visste var det Braathen fortalte om hans forhold til kampfiksingssaken som hadde vært oppe i media de siste årene. Visstnok hadde dommeren vært satt opp i tre av kampene som hadde vært under etterforskning, og var en av de viktigste vitnene for påtalemyndighetene. Akkurat det hadde gått Wæhler hus forbi, og at det var rettsmedisineren som påpekte det var muligens litt flaut. Grunnen var likevel grei, for Braathen hadde funnet spor av et ulovlig stoff i blodet til Fjørtoft. Det samme stoffet man mistenkte var brukt for å fikse kamper. Eller, som Braathen sa, ulovlig og ulovlig – det er bare et veldig kraftig avføringsmiddel. Riktignok ulovlig i Norge for vanlig salg, men brukt av leger ved særlig avanserte tilfeller av forstoppelse. Noe skikkelig dritt, som han sa med et smil.

Uansett, motivet virket som om kunne spores opp. Spesielt siden Braathen for noen dager siden hadde fått et ekstra hint om hvor avføringsmiddelet kunne stamme fra gjennom en anonym e-post.

Eposten hadde emnet “geografi” og inneholdt tre spørsmål som til sammen ble et telefonnummer. Nummeret var ikke lenger i bruk, men Braathen hadde brukt sine kontakter i PST til å finne ut hvor det sammet fra: Albania.

Klarer dere denne?

Det nærmer seg snart syv år, til høsten har jeg hatt ALS i syv år.
Mange kamper har det vært, og jeg vet at ting kunne sett veldig annerledes ut i dag.
Dersom jeg ikke hadde klart å komme meg gjennom den lungebetennelsen for to år siden så hadde jeg sittet her med et hull i halsen, og da hadde livet vært mye vanskeligere.

Her ligger jeg i en hotellseng sammen med en liten gutt, og jeg føler meg som verdens lykkeligste. Jeg vet nemlig hvor heldig jeg er, jeg vet at livet mitt kunne tatt slutt for to år siden. En liten gutt kryper tett inntil meg, to små øyne lyser av glede.
“Nå er vi på eventyr mamma” visket han ved min side, og igjen kjente jeg på en takknemlighet så stor.

Det har blitt mange eventyr i løpet av de siste seks årene, og nå er vi sammen på enda et. Omringet av kjærlighet nyter jeg hvert sekund, akkurat nå kan ikke livet bli stort bedre. I dag skal vi tilbringe vår siste dag her oppe i fjellheimen, og alt ligger tilrette for at dagen blir fin. Småtrollene har allerede fått ski på beina, nye fem kilometer skal mestres. Vi skal stå i målområdet og vente på de, og da blir det rebusløp som blir neste stasjon. For idag skal vi arrangere påskeeggjakt, men først må en rebus løses.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Under ligger det flere bilder fra turen vår, og som dere ser så har vi nydelig vær i dag også. Nå håper jeg solen skinner hos dere også, og at dere også nyter hvert sekund….

Jeg føler meg helt svimmel her jeg sitter, dagen har vært full av nye inntrykk.
Man skulle nesten tro at jeg nylig hadde sluppet ut av et langt fengselsopphold, og på en måte er det nettopp det jeg har gjort. En lang vinter er nå over, og nå er jeg som en kalv på vårslepp. Så mange mennesker samlet på en plass, jeg tror jaggu jeg er blitt litt folkesky i løpet av de siste to årene.

Jeg prøver å ta mine forhåndsregler, for selv om koronaen er over for mange så er den ikke over for meg. Heldigvis er det kanonvær her oppe, det blir ikke mer påskestemning enn dette. Dessuten har jeg jo med meg den største humørsprederen av alle, gubben glimter til som vanlig. Det ble nemlig litt utfordrene å komme seg frem i dag, gjørme og snø bidro til at gubben med ett ble finnmarking igjen.

Glosene kunne høres over hele fjellheimen, og det var da jeg skjønte at her var det bare å lukke øynene og be en stille bønn. Rullestolen slo seg nemlig vrang på snøen, den hadde ingen planer om å samarbeide. Men jeg tror ikke rullestolen ante hvem han sto ovenfor, for gubben sin filosofi er at den som ikke vil den skal!!
Før jeg visste ordet av det hadde gubben tatt tak i rullestolen, og i neste øyeblikk ble jeg slept bakover. Det spilte ingen rolle for gubben at bakken jeg skulle ned var bratt og humpete, ned skulle jeg uansett.

Joda jeg kom meg ned, men nå vet jeg hvordan en milkshake føler seg.
Men omsider kom jeg meg også på plass ved skitrekket, og da kunne jeg igjen puste lettet ut. Sprutrød i trynet satte gubben seg ned på benken, det koster å måtte kjempe mot en rullestol. Plutselig sto det en dame fremfor oss, hun hadde nok sett at gubben måtte muntres opp. Resultatet ser dere under, en rosa parykk var alt som skulle til.
Det ble god stemning rundt bordet, og som en ekstra bonus fikk vi levende musikk.

Barna og mine brødre med familie har gått på ski i dag, og da ble en liten gutt med. Hele fem kilometer gikk de idag, og det tok på for en liten gutt som bare har gått på ski to ganger før. Det var litt av en gjeng som for bortover skiløypa, og de firbeinte var sterkt representert. Nå har vi nettopp spist middag og er klar for å nyte resten av kvelden, for en dag dette har vært….

Vi storkoser oss her på Storefjell, her er det full fart fra morgen til kveld.
En liten gutt er høyt og lavt, han har gledet seg til denne turen lenge.
Turen gikk strålende, ja bortsett fra at gubben holdt på å ta knekken på meg med varmeapperatet i bilen. Det har skjedd noe med den gubben, han som før brukte å ha det så kaldt i bilen at frostrøyken sto ut av kjeften på oss andre har nå blitt en skikkelig frysepinne. Jeg tror jaggu gubben er blitt en søring!

Ingen av oss hadde vært på Storefjell før, så vi ble ganske så overrasket når vi kom frem. For her var det nesten ikke snø i det hele tatt, det var akkurat nok til ett par langrensløyper oppi lia her. Men for meg var det kun en bonus at veiene var bare, da kunne jeg farte rundt uten problemer. Stavangerkameratene var det første som møtte oss når vi ankom, musikken sto ut av høytaleranlegget.
Storfamilien sto klar og ventet når vi kom, og før vi visste ordet av det var en liten gutt borte vekk. To søskenbarn på samme alder dro han med seg, nå skulle hotellet utforskes.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Og det tok ikke lang tid før vi skjønte at dette hotellet hadde det meste for alle aldersgrupper, en liten gutt gikk ikke til sengs før 21.30 igår. Jeg derimot hadde allerede inntatt senga når han kom svett inn på rommet. Jeg var rimelig gåen i går etter en lang dag i rullestolen, og derfor var det så deilig å legge seg ned litt.
Med påskekrim på TVen og en sovende sliten gutt ved min side kjente jeg på takknemligheten, tenk at jeg etter seks år fortsatt kan dra på tur uten de store hjelpemidlene, det er ganske så utrolig.

Nå har vi tilbragt formiddagen ute i skitrekket, med levende musikk og en smilende folkemengde. Jeg skal komme med flere bilder i løpet av kvelden, men som dere sikkert skjønner så koser vi oss gløgg i hjel. Under ligger neste gåte, så har dere noe å bryne dere på i mens. Håper solen skinner på dere også….

Gåte Nr 2

Wæhler begynte på saken etter en liten hviledag hvor han samlet sammmen politirapporter og vitneutsagn. Ikke at det var så lett med det slette arbeidet Økland, Ødegaard og Thoresen hadde gjort.

Ikke var rettsmedisiner Braathen særlig hjelp heller. Han var mer opptatt av å henge med kontorsjefen, Carew, enn å levere noe som kunne ligne på en ordentlig rapport. Likevel, når rapportene først kom var det ofte briljante.

Det han mest likte var likevel å lage små gåter. Om han var inspirert av Riddler i Batman så innrømte han det aldri, men det var alltid en gåte hvis man møtte Braathen.

Slik var det også søndag formiddag da Wæhler tok turen innom Braathen, som sedvanlig jobbet på søndagen for å få avspasering den kommende uken.

Braathen sa han hadde funnet ut noe svært viktig om den drepte dommeren, men ville ikke si hva før Wæhler svarte han på en gåte.

Wæhler var vant til at Braathen gjorde det på denne måten, men sukket likevel dypt.

-OK, hva er gåten, spurte han oppgitt til slutt.

Braathen smilte og la fram gåten med stor iver:

Hvilket ord i ordboken er stavet feil?

Wæhler smilte. Han hadde fått gåten før, og visste svaret.

Men vet du?

Ja så var vi der igjen, påsken har vendt tilbake.
I dag var det bare å komme seg opp, for i dag var det vår tur til å starte påskeferien. Storefjell blir vårt neste stopp, hele storfamilien skal samles til et tre dagers opphold på fjellet. Den eneste vi mangler er en av mine brødre, men ellers er vi alle mann alle.

Så idag starter vår påskeferie for alvor, og da må jeg jo følge opp min egen tradisjon. For noen år siden begynte jeg med en påske konkurranse her på bloggen, og i år er intet unntak. Derfor vil jeg de neste tre dagene legge ut en ny krimgåte, og i dag kommer den første.

Selvfølgelig vil det også i år vanke premier til tre heldige lesere, søndag vil jeg trekke tre heldige vinnere. En fra gåte nr 1, en fra gåte 2, og til slutt en fra gåte 3.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Premiene er tre nydelige bilder fra posterstore ferdig innrammet, så her er det bare å bli med på leken…

Lykke til 🐣

 

Hovedetterforsker Wæhler stod foran et problem, nesten like stort som den gangen han hadde løst mordet på kjemiker Solskjær en gang i 2003. Mange hadde prøvd seg, men bare Wæhler hadde klart det. Ikke hadde det tatt lang tid heller, noe Wæhler i etterkant påpekte at skyldtes noe så enkelt som at han faktisk ikke sov i timene på videregående.

Kjemiker Solskjær hadde blitt funnet i et klasserom på Universitetet i Oslo. Mordet hadde man funnet ut at var blitt gjort av to av elevene gjennom diverse bevis. Rett før han døde hadde Solskjær sannsynligvis skrevet noe han mente var åpenbart som ledetråd for hvem som drepte ham. Dessverre hadde ingen klart å løse problemet før Wæhler tok en kikk på lappen, og hadde fornavnene på de to som hadde drept ham på 1,2 og 3.

På lappen stod det:

68+11
3+11

Hva var fornavnene på de som drepte Solskjær?

I går kjente jeg på det igjen, redselen vendte tilbake. På et lite kontor satt jeg med min sønn, en sønn som allerede har mistet sin far. En liten gutt var nå blitt til en ung mann, men selv om han nå på god vei inn i voksenlivet så trenger han sin mamma. Den eneste mammaen han har, den eneste han har igjen av to foreldre. Det var da jeg kjente den kom snikende, maktesløsheten fylte et lite kontor.

For hvem skal følge opp når jeg ikke er her lenger, hvem skal ta de dype samtalene når jeg en dag er borte. Det var da det slo meg, svaret var ingen.
Ingen kan noensinne ta min plass, en mor sin plass er uerstattelig. Han er redd for å bli forlatt og jeg er redd for å forlate, to sjeler følte på den samme redselen.

Redselen for hvordan det vil gå med barna etter jeg er borte er enorm, for de går nå igjennom en sorg så stor. En sorg som ingen ende har, fire barn må leve med den sorgen resten av livet. På et lite kontor ble jeg sittende og studere en av mine sønner, sårbarheten i øynene hans fylte hele meg. Så stor men likevel så liten, og igjen følte jeg på en urettferdighet over livet.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Tanken på at fire barn en dag kom til å bli morløs kom plutselig flommende over meg, og igjen følte jeg hvordan jeg sakte men sikkert driftet ut i åpent farvann.
Der satt vi og diskuterte livet og fremtiden til en ung flott mann, en fremtid jeg aldri vil bli en del av.

I seks år har jeg klamret meg fast til livet, nektet å gi slipp.
Kjempet for mine barn, kjempet for en ny morgendag. Men hver kveld føler jeg på det, sakte men sikkert ebber livet mitt ut. I går kveld følte jeg på det igjen, mørket omfavnet min slitne kropp. To trøtte øyne gled sakte igjen, og i et lite soverom ble en stille bønn sendt ut i et endeløst univers. En stille bønn for fire barn, en stille bønn for en sorgfull mann.
“Gi de styrke” visket jeg stille, “gi de mot til å leve livet uten meg”….

Jeg elsker høytider, og påsken er intet unntak. Kanskje spesielt når man har små barn, og det er jeg så heldig som fortsatt har.
En skolegutt har gitt meg mye glede i løpet av disse seks årene, og den gleden blir enda større under høytider. De fineste gavene jeg får er gaver laget av små barnehender, og hver gang en høytid nærmer seg får jeg en drøss av de.

Som i forrige uke, hver dag kom en liten gutt hjem med nye små skatter som han hadde laget, stoltheten i øynene hans ga meg den aller største gleden.
En liten påskekylling ble vist frem med stor stolthet, og i det øyeblikket smeltet hjertet mitt. Men det var når vi hentet frem påskepynten fra kjelleren at det virkelig ble jubel i stuen, for i en liten eske befant det seg mange små skatter.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

“Se mamma, alle disse har jeg laget” ropte en stolt liten gutt, hans glede over å finne ting han har laget før var stor. Små malte påskeegg, flere små kyllinger, og en vindusdekorasjon ble plukket frem, nå skulle det pyntes med gult.
Men selv om vi har klart å få en liten samling med påskepynt gjennom disse årene så må vi hvert år lage nye ting, og i år fikk vi uventet hjelp fra en leser.

En uventet pakke dukket plutselig opp her, og både jeg og en liten gutt ble helt overveldet når vi åpnet den. For hele esken var fylt opp med mange gaver, gaver til hele familien. Jeg fikk noen nydelige hjemmestrikket sokker og pannebånd i påskefarger, og en liten gutt fikk en eske med påskeegg som han kunne lage figurer av. Ellers var esken fylt med sjokolade og andre påsketing, jeg ble rørt til tårer av den enorme omtanken denne damen hadde.

Så dermed ble det påskeverksted i år også, takket være en dame med et stort hjerte.
En liten gutt satte ivrig igang med å lage kyllinger, og selv jeg ble imponert når jeg så resultatet. Med god hjelp fra assistenten ble to kyllinger og to kaniner skapt, og nå står de på bordet til stor glede for oss alle. Omringet av gule lys og små skjønne figurer kan man ikke annet enn å smile, påsken er herved flyttet inn…

Jeg ble rystet når jeg slo på sporten ikveld, jeg begynte faktisk å lure på om noen hadde tatt feil av datoen. For dette kunne jo ikke være noe annet enn en aprilspøk, jeg skjønte ingenting der jeg satt.
Spesielt dersom historien faktisk var sann, og det hadde jeg ingen grunn til å betvile.

Nyheten jeg sikter til er Bodø Glimt, treneren er nå blitt suspendert av UEFA. Jeg ble faktisk sittende å måpe i stolen, hele situasjonen føltes ut som en vits. For hva er det egentlig de tenker med, dersom den hendelsen er som den er blitt fortalt så straffer de jo en uskyldig part.

Det er nemlig ingenting som kan forsvare bruk av vold, og spesielt ikke under slike arrangementer. Enda verre er det når vedkommende er trener, og den eneste som burde straffes i denne situasjonen er keepertreneren til Roma.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Nå er det tydeligvis ikke lov til å forsvare seg lenger heller, ihvertfall ikke i følge UEFA. Knutsen blir suspendert og går dermed mest sannsynlig glipp av kampen på torsdag, og det går igjen utover spillerne som skal spille kampen.

Til og med jeg føler på urettferdigheten, jeg ble litt forbanna på Bodø Glimt sine vegne. Dersom UEFA gjør dette for å skape ro blir det helt feil for meg, Vi har alle rett til å forsvare oss når det trengs, og det uten å bli straffet. Alt jeg håper på nå er at gutta går ut på den banen og knuser Roma, da skal jeg virkelig fryde meg….