Det var så godt at jeg fikk være med min datter på legevakten i går, det gjør noe med mammahjertet når man blir sittende hjemme og vente på beskjed. Da var det godt å kjenne på at jeg kunne være til nytte, komme med noen trøstende og oppmuntrende ord om ikke annet. Det beste var imidlertid at min datter måtte sove inne hos meg i natt, for med mistanke om hjernerystelse så måtte hun vekkes et par ganger i løpet av natten.

Som mødre flest, så har jeg altså ligget og våket over henne i natt. Det skulle ihvertfall ikke skje noe på min vakt!! Puster hun? Ja det gjør hun, snudde hun seg? Ok, hun lever enda. Nei fullt så dramatisk var det kanskje ikke, men det var ikke langt ifra skal jeg si deg. Men det er nå godt å ha de nærme når de er syke eller skadet, så mammahjertet hadde det godt i natt.

Så det var godt å våkne i morges med en ved min side, skravle litt om løst og fast før det var på tide å ta fatt på dagen. Dessuten har hun vært hjemme fra skolen i dag, noe som medfører at jeg har hatt selskap hele dagen. Men det har virkelig vært en travel helg, to turer på legevakten samme helg er heldigvis ikke hverdagskost. Nå sitter vi og spekulerer på hvordan vi skal klare å få blodet ut av håret uten at vi gjør såret vått, ikke den enkleste saken i verden.

“Jeg skjønner ikke hvordan du klarer det mamma” utbrøt min datter i et kjedsomt øyeblikk. Jeg var engang som henne, det verste jeg visste var å måtte ligge hjemme en hel dag. Men når man ikke har noe valg så må man bare gjøre det beste ut av situasjonen. Jeg skjønner imidlertid frustrasjonen hennes, for det føles ikke som det er så altfor lenge siden jeg var i samme situasjon, og det kriblet i hele kroppen av rastløshet. Men vi er i det minste to, vi har selskap i hverandre og dagen har gått fort tross alt.

I går fikk vi en hyggelig beskjed, for i morgen kommer nemlig svigerfar. Så det betyr at jeg vil få mye selskap på dagtid fremover, det blir bare så koselig. Isak går bare rundt og tripper her, “er det snart i morgen nå mamma” spør han utålmodig. Nå kommer vi til å ha det gående i dagene fremover, for han er fullstendig klar over at bursdagen nærmer seg med stormskritt. Jeg bestilte gave i går, men det har jeg ikke turt å fortelle noe om, for da har vi det gående med “nårkommerpostmannen” igjen, så det får heller være en overraskelse.

Plutselig ble det liv og røre her, for ut av det blå ringte telefonen min. Min venninne fra Voss var nemlig barnevakt for barnebarnet sitt som bor her i Bergen, og de ville gjerne komme på besøk. Snakk om å få liv i heimen, jeg vet ikke hvem som var villest, presten selv (ektemannen til min venninne) eller barnebarnet , jeg tror faktisk presten gikk av med seieren, ihvertfall i følge min datter 🤣Men sååå koselig med litt uventet besøk på en ellers så rolig mandag.

Jeg håper dere har fått en god start på uken, og måtte resten av uken bli like god 💜

 

Til min store glede får jeg fortsatt flotte bilder tilsendt. Jeg er så takknemlig for at dere sender meg en bit fra deres liv, jeg storkoser meg med å se bilder fra vårt flotte land. Keep it up! 

 

Kjersti sin fjelltur, Vikastakken i Forsand

 Fillipa som er hunden på bildet, var min hund før jeg ble syk, verdens fineste chihuahua 💜

 

Veronika fra Vadsø sine bilder fra Finnmark 

 

Inger Lise Stjørdal 

 

Else sine bilder fra vakre Vardø 

 

 

Marit Vardø 

 

 

 

 

Jeg får jevnlig meldinger fra mennesker som sliter med enten sykdom eller andre utfordringer i livet sitt. Det berører meg dypt at de ønsker å dele sine historier med meg, og det river meg i hjertet når jeg leser alle disse meldingene som strømmer på. Men når jeg får meldinger fra andre som har nylig fått samme sykdom som meg, ja da gråter jeg.

Jeg gråter med dere, jeg gråter for dere. For denne sykdommen frarøver et helt liv. Sakte men sikkert bryter den deg ned, og den river både kropp og sjel i stykker. Til dere vil jeg si, jeg kjemper med dere, og jeg prøver å kjempe for dere. For er det en ting denne sykdommen har lært meg, så er det at du er sterkere enn du tror.

Om det er en ting jeg angrer på så må det være at jeg ikke grep livet tidlig i sykdomsforløpet. For sorgen og redselen for fremtiden la seg som et lokk over hjertet mitt, og jeg hadde mer enn nok med og i det hele tatt klare å puste. Men med denne sykdommen så er tid noe man ikke har, og når jeg utsatte den fjellturen fordi jeg ville vente til jeg ble “frisk”, så angrer jeg på at jeg ikke krøp til fjells når diagnosen var et faktum.

Utsett ikke til i morgen det du kan ha glede av i dag ❤

Gudene skal vite at jeg har grått. Jeg har grått fordi jeg har vært sint, lei meg og redd. Noen ganger har alle følelsene vært i en og samme gryte. Fortsatt gråter jeg, men nå gråter jeg mest for mine kjære enn meg selv. Jeg har et slagord, ” livet er ikke over FØR det er over”, og det er et slagord jeg prøver å leve etter.

For et eller annet sted midt oppi all elendigheten skjedde det noe. Små nesten usynlige gleder begynte å finne veien tilbake til hjertet mitt. Jeg som trodde etter at diagnosen var et faktum at jeg aldri mer kunne føle lykke igjen. Men tiden gikk og hverdagene ble mange, og plutselig innså jeg at min tid her på jord ikke var over, ihvertfall ikke enda.

Bedre sent enn aldri 💜

Omsider fant jeg ut at livet var her og nå, jeg måtte gripe livet for alt det var verdt, og for en reise det har vært. Det var akkurat som om jo dårligere jeg ble jo mer levde jeg, og høydepunktet var når jeg fløy paragliding for første gang i sommer. For jeg har bestemt at denne sykdommen ikke skal få bestemme over mitt liv, den skal ikke få styre mine hverdager. Det er kun jeg som bestemmer hvordan jeg vil leve, og tro meg, jeg lever fortsatt i beste velgående.

Til dere som nå kommer etter meg vil jeg bare si. Selv om livet føles over når du går ut av sykehuset med tre små bokstaver i ditt hode, så vær så snill og ikke la de rotfeste seg. For hverdagen vil igjen finne deg, og de små gledene vil igjen finne veien tilbake til hjertet ditt…

“Langemann, kom deg opp, Greven av Gral kommer”! Ja for dette våknet jeg opp til idag. En liten gutt var allerede i full vigør og sto nå og viftet med sverdet over meg i senga. Det ble altfor seint igår, klokken 02.30 var jeg først i seng, og overraskelsen var stor når jeg og min mann hørte en liten gutt rope fra trappen midt på natten.

“Pappa, hvor er du”? ropte han med en bekymret undertone. “Jeg må bare legge mamma, jeg kommer snart” ropte en forvirret pappa som håpte at ikke nattesøvnen endte her. “Jeg vil være med” , og før jeg visste ordet av det hadde jeg fått besøk av en liten gutt som stod og turnet på gulvet midt på svarte natta. Jeg skjønner ikke hvor de tar all energien sin ifra, det er kun en bryter virker det som, og den er enten av eller på. Men jeg fikk nå underholdning så det holdt der jeg lå, og det beste av alt, en stor bjørneklem før han igjen fant veien under dyna si.

Dagen har vært fin på alle måter, selv om jeg må innrømme at jeg ikke var helt klar for å ta på meg alle ” Langemann” sine oppdrag når jeg slo opp øynene i morges  🤣Men her var det ingen bønn, her var det bare å komme seg opp og hive seg med i leken. Så her har vi lekt Kaptein Sabeltann fra vi slo opp øynene i dag tidlig.

Min mann overrasker stadig, for ikke visste jeg at han kunne tegne! For idag ville Isak ha nytt sjørøverflagg, og normalt sett pleier jeg å skrive ut fra Internett. Men idag gikk det ikke og da slengte jeg ut en kommentar om at pappa kan tegne. Overraskelsen var derfor stor når jeg så at han hev seg over oppgaven med liv og lyst, og når jeg så resultatet ble jeg faktisk imponert.

Så nå skal det bare fargelegges og festes på en pinne, så er vi igjen klare for nye tokt. For flagg må til når man skal seile på de syv hav, det skal være liten tvil om at selveste Kaptein Sabeltann er på vei. Gud hvor jeg elsker fantasien på min vakre gutt, han tar meg med på en reise jeg aldri ville vært foruten.

Tenk at jeg har i underkant av ett år nå bikket 500 innlegg, det fortjener en feiring mener jeg. Så idag har vi hatt ribbe til middag, og dagen ble avsluttet med å se på fotballkamp fra bilen i høststormen, en feiring helt etter min smak. Men feiringen ble brått avbrutt 15 min inn i kampen. Da gikk min datter nemlig ned for telling i en hode mot hode kollisjon. Jeg skjønte med engang at her var det bare å belage seg på en sen kveld, for blodet rant ut i strie strømmer.

Så vi har nå tilbrakt tre timer på legevakten, og det hele endte med fire sting i hodet. Men min datter er en tøffing, og når hun spøkefullt sa ” Mamma, se hva som står. Tror du legen ber meg holde hodet høyt “. På skjermen sto det nemlig “hold skadestedet høyt” 🤣, ja da skjønte jeg at det kom til å gå bra denne gangen også.

PS : Jeg ser jeg har fått en del bilder og meldinger. Jeg svarer fortløpende, jeg må bare få oversikt først 💜

 

 

Jeg skulle så gjerne

Hele verden deg gitt 

Men min hånd skal verne

Om det varme hjertet ditt

 

 

For når motgang kommer 

Og du er lei

Husk at det alltids kommer en ny sommer 

Varmen vil igjen finne deg

 

 

Hør mine små

Livet går både opp og ned

Men det du gjør 

Vil sette spor et sted

 

 

Oppskrift på livet

Følger ikke med

Så når vinden rusker i sivet

Pakk din sekk, og kom deg avsted 

 

 

Aldri la deg stoppe 

Selv om frykten trenger på 

Gjennom livet må du hoppe 

For du lever her og nå… 

 

For et vakkert land vi bor i, og takket være dere får jeg et glimt av hvor fantastisk flott dette landet vårt er. Jeg er så takknemlig for at dere sender og deler litt fra deres liv, da føler jeg at jeg kommer litt nærmere dere på en måte. Jeg håper selvfølgelig dere fortsetter å sende meg bilder, men her kommer de jeg fikk i går.

Se og nyt 💜

Veronica sin hjemplass Ballstad 

 

Dorthe sin utsikt Kongsvinger , legg merke til svanene

 

Dorthe Kongsvinger 

 

Vakre Skagen bader i sol, Anja Vardø 

 

Til og med bilde fra Georgia, takk Linda 

 

Linda

 

Asbjørg sitt hvilested i Bergen 

 

Ååå jeg og vil , Finnmark 

 

Så vakre 💜Finnmark 

 

Wenche Svelgen, ett av mitt barndomsrike 

 

Wenche sin utsikt fra hytta i Stavang 

Jeg var forbanna, fortvilet og oppriktig lei meg i dag tidlig. Snørr og tårer rant i strie strømmer, og inni meg var et raseri så stort. For alt jeg ville var å stå opp, alt jeg ville var å ta fatt på en ny dag. Men ingen hørte meg der jeg lå og ropte, dette til tross for at alle var oppe og assistenten var kommet. Jeg tror assistenten ventet på klarsignal fra min mann på at hun kunne gå inn, men det falt ikke min mann inn at det var det hun ventet på. Så der lå jeg i noe som virket som en evighet og ropte fortvilet på hjelp. Ærlig talt, det går da an å titte innom vel? Når min mann endelig hørte meg klokken 11, ja da var jeg så lynings at fråden sto ut kjeften på meg, og han endte opp med å få den skyllebøtten.

Noen ganger holder jeg på å spy av denne dritt tilværelsen, enkelte dager blir jeg oppriktig forbanna over denne håpløsheten som denne sykdommen fører med seg. I dag tidlig kom begge deler skyllende over meg, og jeg fikk en dårlig start på dagen. Heldigvis kan det bare gå oppover når man befinner seg nede på bånn, og dagen ble ikke så aller verst likevel skal jeg si deg.

Dagen har vært full av rare ting, det hele toppet seg når jeg så min mann feste aluminiumsfolie på tuppen av bananen. Jeg begynte oppriktig å bli redd for at han omsider hadde gått fra sans og samling, men han beroliget meg med at han skulle bare teste ut et kjerringråd han hadde lest. Der sto det nemlig at om du fester litt folie på tuppen av bananen, så hindrer du den i å bli brun. Så nå blir det spennende og se hvem som vinner veddemålet, ja for selvfølgelig måtte vi opprette et veddemål, men premien er ikke fastsatt enda.

Kvelden i går endte ikke helt som planlagt, det måtte jo selvfølgelig skje ett eller annet på fredag den 13. For igår når Isak skulle legge seg og min mann var i ferd med å kle av han, da innså vi at her måtte vi få han til legen. For Isak har i noen dager klaget over vondt i kneet, men hver gang jeg har sett etter har jeg kun sett noe som så ut som et myggstikk, en liten rød og ufarlig prikk. Men igår når buksen kom av så vi til vår store forskrekkelse at den lille prikken var blitt til en stor betent kviselignende sak.

Så far og sønn heiv seg i bilen og kjørte til legevakten, mens jeg satt hjemme og bet negler. Heldigvis var det lite folk hos legen og de kom raskt inn. Etter at min mann omsider husket hvilket år Isak kom til verden 😂, konkluderte legen med at det mest sannsynlig var kommet et fremmedlegeme i et sår, og Isak fikk penicillin kur.

Men han er helt upåvirket av det hele, det er full fart og høyt tempo hele dagen lang, og medisinen går ned på høykant, han er nå flink den gutten. “Se på meg mamma” ropte han ivrig fra sofaen her, og dette var synet som møtte meg.

Det har vært et forferdelig vær her i dag. Regnet plasker ned og vinden uler rundt hushjørnet. Men da er det ekstra godt å kunne sitte inne og kose seg, og høre på Isak som er i ferd med å ommøblere huset. Vi skal ihvertfall ta livet helt med ro i kveld, da er det jo bra det er lørdag og mye bra på TVen.

Rettigheter : tegninger.no

Riktig god kveld til dere alle 💜

 

 

Tusen takk for de bildene jeg fikk allerede i går kveld. Nå håper jeg bare at dere andre hiver dere på bølgen og sender meg bilder. Det er helt fantastisk for meg å sitte hjemme i min egen stue og nyte bilder fra deres hverdag. Så tusen takk til dere som allerede har sendt meg bilder, og til dere andre, hiv dere gjerne med ❤

 

Inger Lise sin veranda i Stjørdal 

 

Veronica sin utsikt over Harestua 

 

Marit sitt barnebarn på klatretur i Kiberg 

 

Marit (øya min mann kommer fra) Vardø ❤

 

Heidi sin spektakulære natur, Øksnes 

 

Et nydelig sommerfugl bilde fra Ingunn fra Sandnes 

 

Else sin hytte i vakre Persfjord 

 

Midnattsol Persfjord fra Else 

 

Utsikt fra kontoret til Unn Birgitte i Fredrikstad 

 

 

“Pappa, nå er vi i september” 

“Det er helt riktig gutten min” 

“Men vet du hva som skjer i september pappa”? 

“Neeeei, hva da”? 

“Jeg har bursdag vel, og da blir jeg fiiiire år”!! 

Egentlig burde jeg fremhevet bokstaven R i fire, for det var voldsomt til skarring der ute på badet. Det er tydelig at det nærmer seg bursdag, og at det er en som gleder seg stort. For det var denne samtalen jeg våknet opp til i morges, og da kjente jeg plutselig et stikk i hjertet.

For plutselig innså jeg hvor stor han er blitt, hvor fort tiden har gått! Tenk at det er fire år siden jeg kom hjem fra sykehuset i lykkerus med et lite nurk i armene,og plutselig ble jeg dradd tilbake i tid til da marerittet først startet.

Vi var stolte nybakte foreldre som kom hjem fra sykehuset. Jeg brydde meg ingenting om at venstre fot føltes litt rar ut, alt som betydde noe var at jeg hadde fått den største gaven en mor kan få, jeg hadde fått en frisk liten prins.

Jeg kunne nærmest ikke fatte at jeg hadde vært så heldig å få enda ett velskapt barn, nr 4 i rekka. Alt jeg følte på var pur lykke og en evig takknemlighet over at fødselen hadde gått bra og nå var over. Selv om jeg måtte fysisk løfte venstrefoten ut av bilen ved hjelp av armen, så tenkte jeg ikke noe særlig over det, for jeg var bare glad for å være hjemme igjen.

Dagene gikk så alt for fort, og alt jeg så var den lille skatten som lå og sov på mitt bryst. Det at kroppen kjentes sliten og energiløs ut var da heller ikke unormalt etter en fødsel. Jeg kan enda kjenne duften av huden hans der han lå godt innpakket i et teppe, jeg kan enda føle de små skrukkete fingrene som grep hardt rundt mine fingre for å få litt trygghet.

Ingenting betydde noe, det var jeg og han i en boble av ubetinget kjærlighet. Ukene fløy av gårde, min kjære måtte vende tilbake på arbeid, nå hadde jeg den lille prinsen helt for meg selv, og jeg nøt hvert eneste sekund. Jeg overså uroen inni meg som bare vokste seg større for hver dag, jeg dyttet vekk den indre stemmen som prøvde å advare meg om at noe var galt.

For jeg hadde ikke tid til å tenke på meg selv, den lille tok all min tid. Jeg skulle tross alt ta meg av hjem, fire barn og ikke mindre enn to bikkjer. Hver dag trillet jeg tur. Jeg, barnevognen, to bikkjer og en fot som ikke ville lystre. Hver dag gikk vi opp og ned de bratte bakkene, og hver dag overså jeg tegnene på at foten ble verre.

Etter seks uker smalt det, kroppen fikk rett og slett nok. Jeg husker hvor sliten jeg var den morgenen, alt jeg ville var å sove. Det var en mandag, min mann var borte på jobb, og jeg måtte få barna avgårde på skolen. Klokken var 07.00 da det skjedde, jeg hadde nettopp lagt prinsen i vuggen sin i stuen, han lå der så trygg og god, langt inne i drømmeland. Jeg kjente at kroppen var usedvanlig stiv og støl, men konkluderte med at jeg hadde nok overdrevet gåturen dagen før.

Der ute i gangen skjedde det, alle tegnene jeg hadde oversett kom over meg med et smell. Jeg var i ferd med å kysse min datter farvel da begge beina sviktet under meg. Jeg falt sammen på de harde flisene under meg, der lå jeg helt forvirret og hev etter pusten mens jeg kjente kvalmen komme sigende.

Dette ble starten på et langt mareritt, et mareritt jeg enda lever i, et mareritt jeg aldri kan våkne opp i fra. Når jeg ser tilbake på det første leveåret til min sønn, så føler jeg bare bitterhet. Bitterhet over å bli fratatt dyrebar tid sammen med han, jeg er bitter over at jeg ikke fikk nyte den første tiden som nybakt mamma. For istedet måtte jeg pendle frem og tilbake fra sykehus, utallige prøver måtte taes, opp og ned til Nordås for opptrening, alt var bare kaos.

Jeg skjønner faktisk ikke at jeg klarte det, for det var ikke snakk om at min mann skulle avlaste meg, jeg skulle klare dette selv, jeg skulle pokker meg ikke ha noe hjelp! Så jeg kjørte selv opp og ned fra sykehuset, jeg var alene under alle prøvene, og i tillegg hadde jeg en fortvilet førstegangs far på telefon som ikke fikk den lille til å sove. “Skru på støvsugeren” husker jeg hvordan jeg ropte inn i telefonrøret midt under blodprøvetakingen.

Når jeg kom hjem den dagen sto fortsatt støvsugeren på og den lille sov så godt. Alle som har hatt kolikkbarn skjønner hva jeg mener. Men nå er marerittet blitt en del av hverdagen, vi kommer ingen vei utenom, mamma skal dø og det er det ingenting vi får gjort noe med. Men jeg fikk den største gaven et menneske kan få for fire år siden, og han gir meg styrke og glede når dagene blir tunge, han gir meg lys når mørket blir altoppslukende.

Så selv om jeg er aldri så bitter over alt jeg er blitt fratatt, så er jeg også takknemlig over alt jeg har fått…

 

For hvordan har uken din egentlig vært, har det skjedd noe hyggelig, eller har den vært lang og stri? Her deler jeg av min hverdag, men jeg vet ingenting om hvordan deres hverdag er. Jeg har lenge tenkt på at jeg har lyst å engasjere dere lesere på en eller annen måte, prøve å bli litt bedre kjent med dere, og dere med hverandre. Og nå tror jeg at jeg har funnet en måte å gjøre det på.

Dette er selvfølgelig helt frivillig og dere bestemmer helt selv om dere ønsker å være med på det. Men nå når vi går i mot høst så hadde det vært veldig hyggelig med noen bilder fra hjemplassen deres, jeg har jo lesere over hele landet virker det som. Så da tenkte jeg at om dere sender meg bilder fra deres hjemplass så kan jeg bruke bildene i innleggene mine fremover, og om det er i orden for dere, merke bildene med fornavn og sted.

På den måten får jeg et innblikk i deres lille tilværelse, og det ville vært såååå fint. Dere velger selv hva dere tar bilde av, her er det kun fantasien som setter grenser, men jeg håper dette er noe dere hiver dere med på, det ville gitt meg mye glede. Send gjerne bildene på Messenger, da kan jeg sortere de selv.

Idag er det fredag og ute er det blikkstille. Det er nemlig meldt storm her i helgen, så her er det bare å forberede seg på det verste og håpe på det beste. Jeg er ihvertfall glad for at det er helg igjen, for det betyr hele to dager sammen med mine. Vi har ikke de helt store planene for helgen, men jeg skal ihvertfall prøve å engasjere hele familien denne helgen, om så bare for å se en film sammen.

Pokker ta altså, jeg har så lyst på en fjelltur snart. Ja en ordentlig fjelltur på en topp jeg ikke har vært før. Tenk om jeg bare hadde hatt noe funksjon i kroppen, da hadde ting vært så mye enklere. “Bær meg til fjells kjære” sa jeg til min mann her en kveld, kunne ikke se det helt store problemet med det liksom. “Er du fra vettet kjerring, har du tenkt å ta livet av meg”? 

Hmmm, skjønner ikke helt hvorfor det ikke falt i god jord 😂Men jeg trenger en ekstrem opplevelse igjen snart. Jeg blir så forbanna rastløs her jeg sitter, det kribler i hele kroppen. Det verste jeg vet er å bare sitte her. Dag ut og dag inn med de samme gjøremålene hver eneste dag, er det rart vi blir deprimert?? Jeg trenger å føle vinden i håret, teste hvor mye jeg egentlig tåler. For det er da jeg virkelig lever, det er da jeg trives best.

Men enn så lenge får jeg nøye meg med litt fredagsgodt og “Norske talenter”, men jeg syns fortsatt du kan bære meg til fjells kjære 😂

God helg 💜