Jeg la meg med latterkrampe i går , guri hvor lettskremt gubben er. Her satt vi i ro og mak , The Voice var i ferd med å gå mot slutten. Plutselig smalt det i stuevinduet , en snøball satt som klistret til ruten. Jeg må innrømme at jeg ble litt overrasket jeg også , vi har ikke akkurat for vane med å få besøkende i hagen på kvelden. Men selv om det var beksvart ute så kunne jeg skimte bevegelser i hagen , det ble fort tydelig at det var folk utenfor.
“Du må jo gå og se hvem det er” sa jeg til gubben , en stor sterk mann som nå satt paralysert ved siden av meg. Jeg hadde ikke før spurt før det smalt igjen , en klatt med snø gled sakte ned på ruten utenfor.
“Jeg kan jo ikke gå og se , da får de bare viljen sin”, en svett mann stirret på meg med vettskremte øyne.
Som vanlig kom unnskyldningene på rekke og rad , jeg satt bare å ventet på at han plutselig skulle få ryggproblemene tilbake. Han skulle IKKE gå i vinduet for å se , han satt godt der han satt. Men den avgjørelsen tror jeg han angret på like etter , for plutselig kom det et smell som fikk hele gubben til å hoppe ut av stolen. En SVÆR snøball kom hamrende inn i ruta bak en livredd gubbe , og nå sto han klar på gulvet med knyttnevene fremfor seg. Det var da vi hørte det , en velkjent latter kunne høres utenfor huset.
Nå skal det legges til at jeg visste godt hvem det var allerede før det siste smellet traff ruten , så jeg kunne bare fryde meg der jeg satt. Min datter hadde sneket seg ut i mørket , og med svart heldekkende jakke listet hun seg rundt med snøballer i hendene. Det er lenge siden jeg har sett gubben reagere så mye som i går , reaksjonsevnen er det i hvert fall ingenting å si på. Jeg hadde forventet både gloser og oppstandelse fra en svett gubbe , men det kom ikke en eneste lyd fra han der han sto. Stille satte han seg ned igjen , men til gjengjeld tok det tre timer før hårene på armene senket seg. Så takket være min datter kunne jeg legge meg med latterkrampe , hva skulle jeg ha gjort uten henne i huset?
I dag var det bare å komme seg opp , nå måtte vi bare ut på en handlerunde. Vi hadde satt av denne formiddagen til å få handlet inn til valpen , dyrebutikken måtte nå raides. Men når jeg sto opp til ville protester gikk luften ut av meg , en liten gutt ville absolutt ikke bli med. Jeg skjønte at han var trøtt , det eneste han ville var å være hjemme med Star Wars kostymet på og se på tegnefilm. Vi brukte en time på å roe han ned , heldigvis fikk vi overtalt han til slutt. Med munnbind i lomma satte vi avgårde , og i det vi kom inn på dyrebutikken så kviknet en liten gutt også til.
“Mamma mamma , Simba må jo ha en sånn”
Jeg kunne se hvordan gubben igjen begynte å bli svett , men også han ble ivrig i en dyrebutikk. Han finkjemmet hyllene på jakt etter leker og godteri , jeg kunne nesten se hvordan farsinstinktet våknet til liv. Det ble fort klart at denne valpen kommer til å bli bortskjemt , han kommer til å kose seg gløgg i hjel med både leker og godis , vi har nemlig mer enn nok av begge deler. Men litt praktiske ting har vi selvfølgelig også kjøpt , matskåler og klosaks er nå på plass. Så nå er det bare ventetiden igjen , og den vet jeg blir fryktelig lang.
På vei ut av kjøpesenteret gjorde vi den samme tabben igjen , vi hadde helt glemt vårt forrige besøk på det samme senteret. Eller fortrengt er vel et mer riktig ord , men i det vi rundet hjørne var det for sent. Leke butikken lyste faretruende i mot oss , og den hadde selvfølgelig en liten gutt sett. Men i motsetning til mange andre barn så er det ikke lekene som frister mest , det er nemlig kostymene som en liten gutt tiltrekkes mot. Selvfølgelig prøvde pappaen seg , vi kunne ikke kjøpe leker hver gang vi var på senteret. Men igjen ble en far satt på plass av en liten gutt , for når en liten gutt sa “det er jo ikke leker pappa , det er jo klær” ga selv far opp. Jeg har ikke tall på hvor mange kostymer den gutten har , men at jeg er omringet av superhelter er det ingen tvil om. Så nå er enda en superhelt flyttet inn , nå er det Batman som passer på oss…
