Noen ganger titter jeg bort på min bedre halvdel og lurer på hvor sjarmøren jeg en gang falt for er blitt av, for hva skjedde egentlig? Alle manérer er for lengst forduftet, og nå sitter jeg igjen med en form av huleboer tatt ut av fortiden. Heldigvis glimter han til innimellom, men fortsatt har jeg dager der jeg undrer meg hvor det egentlig gikk galt? Her om dagen hadde far og sønn en svært underholdende stund sammen, ingenting er morsommere enn kroppslyder i alle varianter, og aller helst skal de være så motbydelige som mulig. Her sitter jeg og aner fred og ingen fare, før jeg i neste øyeblikk får hjerte i halsen av alle ulydene borte fra sofaen.
De storflirer begge to, ingenting er morsommere enn disse lydene som mor selv hater, de kommer ut både foran og bak og i alle størrelser og nivåer. Midt oppi det hele sitter jeg, fanget i situasjonen og er like oppgitt hver eneste gang. Jeg har hatt mange hendelser med min kjære opp igjennom årene, og nå tenkte jeg å dele noen av disse med dere.
“Mobiltelefon og bil hører ikke sammen”
Min mann er en stolt yrkessjåfør, han kan alt og vet alt. Trafikkreglene har han pugget fra den dagen han ble født, og jeg har en mistanke om at når han så dagens lys for første gang så kom han ut med en lastebil under armen.
Alle andre medtrafikanter er idioter, han tar nemlig aldri feil. En bedre sjåfør enn han finnes nemlig ikke, ihvertfall er ikke vedkommende født enda. Han gjør ALT riktig, ja bortsett fra den ene lille gangen da…
Sommeren var på hell, vi hadde vært på ferietur i Bergen, og som alltid kjørte vi hele den lange veien frem og tilbake. På denne tiden bodde vi i Vardø, så det innebar en kjøretur på 240 mil en vei. Så med en bilferie på nærmere 500 mil så kan det gå en kule varmt hos enhver, ihvertfall tror jeg det må ha vært årsaken hos min mann på denne turen.
For når vi nesten var hjemme så var det som om alle trafikkregler ikke gjaldt lenger, nå var vi i Finnmark så her var det bare tut og kjør. Som alltid hadde vi siste stopp i Varangerbotn, det var kveld, alle var trøtte, og alt vi ville var å komme oss hjem. Nå skal det legges til at jeg hadde tilbudt meg å kjøre, men det kom ikke på tale, ingen kjente veiene i Finnmark bedre enn han. Jeg husker enda hvordan han klappet seg fornøyd på skulderen der vi sto på bensinstasjonen klar for å starte på siste etappe hjem.
Ungene satt trygt plassert i baksetet, og hengeren på bilen ble sjekket en siste gang. Ja for vi hadde henger med oss også, noe jeg ikke husker hvorfor i forbifarten. Uansett så var vi nå klare for å komme oss hjem. Men det er da det skjer, en hendelse som en yrkessjåfør enda ikke vil vedkjenne at har hendt.
På denne strekningen er det ikke mange rundkjøringer, men i Varangerbotn er det altså en liten en. Telefonen ringer, min mann sier hallo, og i neste øyeblikk kommer det et smell som sikkert kunne høres helt til Kautokeino. Ungene hylte og jeg satt og klorte meg fast. For istedenfor å kjøre rundt rundkjøringen som normale folk ville gjort, så bestemte denne yrkessjåføren å ta en snarvei, han kjørte nemlig tvers over den!
Hengeren hvinte som en sulten katt på løpetid, understellet på bilen skrapte som fingernegler mot en kritt tavle, og sjåføren selv ble plutselig gråhvit i hele ansiktet. Telefonen fløy gjennom lufta mens jeg hørte svigerfar sin stemme i andre enden som ropte “hva er det som skjer”?? Jeg gløttet bort på min mann som nå satt og tviholdt på rattet med begge hender mens tunga stakk ut som en pesende hund.
Da klarte jeg ikke holde meg lenger, jeg begynte å gapskratte til min manns store irritasjon, “hva er det du ler av liksom, uhell skjer selv de beste” kom det tørt fra yrkessjåføren. “UHELL?, så du ikke rundkjøringen liksom” kom det hikstende fra meg.
Ungene husker denne hendelsen svært godt, så når min mann har vært ute og øvelseskjørt med dem og kanskje kommet med litt for mange reprimander, ja da kommer det stille fra mine barn, “vi kjører i det minste rundt”!
Rettigheter : tegninger. No
“Napp på kroken”
Som alle fedre så vil man at sin eneste datter skal finne seg en standhaftig mann, min far var intet unntak. Etter at jeg hadde prøvd og feilet litt innenfor kjærligheten, så mente han at nå hadde jeg skutt gullfuglen, en vaskeekte Finnmarking var nok gode greier. Oppvokst ute i havgapet kunne han i det minste sørge for at havets delikatesser mettet både mor og barn, dette ble nok bra!
Stakkars pappa, lite ante han hva som ventet han denne sommeren på hytta i vårt eget paradis, men i det minste har han lært seg at stedet du kommer fra har ingenting med hva du kan eller ikke kan og gjøre.
Jeg er selv oppvokst med havet som nærmeste lekeplass, jeg kunne sette garn i en alder av 5, og sløye fisk før jeg var 6. Selvfølgelig forventet min far at det samme gjaldt min nye mann, men så enkelt skulle det vise seg at det ikke var.
Sommeren kom som vanlig med både pollen og varme i lufta, min mann tåler ingen av delene! Så den som lå rett ut med rødsprengte øyne og utsvettede klær de første dagene var min mann. Han så ut som noe som havet hadde gulpet opp under skifte fra flo til fjære, vi lurte et sekund på om det var kommet en ny skapning fra dypet et sted. Det var ikke før det ble tidlig kveld at min mann våget seg ut for å trekke litt sjøluft som det virkelig så ut som han manglet. For på dagen lå han som en fisk på land og bare gispet etter luft.
Jeg og min far er ganske like, vi har ingen sympati for sutrepaver, så etter tre dager med slukking og stønning fikk vi nok. Jeg fikk nå overtalt min nye kjærlighet til å prøve fiskelykken fra kaia, noe min far gledet seg over. Nå skulle han endelig se hva denne Finnmarkingen var god for. Det tok ikke lang tid før min far innså hvor feil han hadde tatt.
Ut kom fiskestanga, jeg antok at dette var noe han kunne, han hadde ihvertfall skrytt mye over å ha vært på sjarkfiske i sin ungdom. Derfor skjønte jeg ikke hvorfor han måtte undersøke stanga noe så innmari, var det ikke bare å kaste det snøret uti??
I dette øyeblikket sto jeg halvveis med ryggen til da jeg plutselig så noe var på vei mot meg i en helsikens fart! Jeg hørte bare en svisje lyd og før jeg visste ordet av det så befant jeg meg liggende på alle fire mens jeg gispet etter luft. Det var nemlig sluken som kom flyvende gjennom luften, og nå sto gubben og dro i snøret mens han klødde seg i hodet.
Han hadde nå i det minste funnet ut av hvordan stanga egentlig funket, det var bare et problem, snøret var havnet i motsatt retning. For bak kaia er det en fjellknaus, og på toppen av den hadde sluken festet seg i toppen av et tre. Så der sto altså gubben og dro så hardt i stanga at jeg ikke visste hva som kom til å ryke først, stanga eller fjellknausen.
I en oppgitt og en litt “ført bak lyset” tone sa jeg “det er bare å begynne å klatre, og skal du komme opp må du ro ut til kanten”. Det var som å slå av en bryter, en stor og sterk mann ble forvandlet til en hjelpeløs liten gutt. “Jeg kan da ikke ro, og jeg kan vel ikke klatre med dette skotøyet” sa han mens han studerte de inngrodde kloggene han hadde på beina.
Min far satt borte på berget og sløyde fisk som han hadde fått litt før på dagen, og jeg la merke til at kniven arbeidet særdeles mye fortere enn normalt, han strevde fælt med å ikke si for mye. Så den som måtte på slukjakt ja det var meg. Jeg rodde ut med en bikkje som slett ikke var velkommen, men som gubben ikke klarte å holde igjen når jeg satte meg i robåten. Det ble en klatretur fra H*lvete.
Hvor mange busker kan en fjellknaus egentlig ha? Det var ikke hvilke som helst buskaser heller, det var som å klatre gjennom et tornekratt tatt utifra den største action scenen du kan forestille deg. Der hang jeg nærmest i løse luften mens jeg klorte meg fast med halvspiste fingernegler da jeg hørte en stemme under meg som sa, “Er du ikke oppe snart” ? Jeg bannet som den verste Finnmarkingen, vurderte å prøve litt voodoo mens jeg prøvde febrilsk og løsne håret mitt fra en busk like stor som fjellknausen jeg befant meg på. Lettelsen var stor når jeg igjen sto nede på landjorda igjen delvis inntakt.
“Det var vel ingen sak” sa min bedre halvdel som slett ikke var min bedre halvdel i dette øyeblikket. “Gå og hjelp pappa med fisken” sa jeg mens jeg vurderte om jeg hadde krefter igjen til å hive han på havet.
“Jeg rører ikke det slimete greiene der” sa en mann som like godt kunne ha vært en byjente på tur på landet for første gang. Det er da det kommer, nå klarte ikke min far og holde kjeft lenger. Og fra en stein borte på berget kom det høyt og tydelig fra min far “hvor var det du var ifra igjen”??
PS : Gubben har heldigvis fått bevist at graving er hans greie, noe som var et plaster på såret for en litt fortvilet svigerfar…
Rettigheter : tegninger.no
😂😂😂Du har en formidlingsevne som er unik! Du skriver så billedlig at det er lett å se for seg de fleste episoder du viser til her på bloggen. Jeg sluker hvert et ord og bloggen din burde vært utgitt i bokform. Her får vi ta del i sorger og gleder, og vi får mye lærdom om sykdommen ALS. Det er så sårt og gripende å lese alt du skriver og samtidig så utrolig viktig å lese det for å kunne forstå denne sykdommen!
Jeg tenker på deg og dine daglig og leser de fleste blogginnleggene dine. Jeg er ikke nok flink til å legge igjen kommentarer til deg, men vit at du er med meg i tankene❤️God klem fra Nord-Norge
Åååå så utrolig hyggelig å høre Karina🧡Tusen takk for fine ord, en god klem tilbake til deg 💜
Tusen takk for det❤️