I dag fikk jeg sjokk når jeg sto opp , hauger med klær var det første som møtte meg når jeg sto opp. Hauger med klær som egentlig burde ha tilhørt hele familien , det hadde i det minste hvert mer naturlig. Men faktum er at disse haugene som møtte meg i dag tilhørte kun en person , og eieren var min eldste sønn.
På lørdag sto han fremfor meg , med et spørrende uttrykk stirret han på meg.
“Hvilket program skal jeg bruke på hvite klær , og hvor mange grader skal jeg stille inn?”
Han har nemlig brukt så mye tid på å pusse opp rommet sitt i det siste , at han har tydeligvis glemt å vaske klær. Så nå sto han der med hele klesskapet , og lurte på hvordan han skulle gripe dette fatt. Selv jeg stusset litt på om denne oppgaven var mulig og overkomme , for i mitt sindige liv har jeg aldri sett en større haug med klær.
En hvit haug med klær var alt han rakk vaske opp , og når jeg sto opp i dag var et fullt tørkestativ det første jeg fikk øye på. De klærne han ikke hadde fått plass til var bare lagt oppå som ekstra vekt , og et stakkars tørkestativ holdt nå på og knekke sammen med alle klærne på. En assistent fikk store øyne når hun kom på jobb i dag , det var i hvertfall ikke tvil om hva hun skulle gjøre på jobb i dag.
Jeg har ikke vært helt i form i dag , føler meg egentlig litt tom for ord. Jeg klarer liksom aldri å slappe helt av , skuldrene mine er oppi skyene hele tiden. For alt jeg gjør er å vente , vente på at kommunen gir livstegn fra seg. Det er tross alt mitt liv det er snakk om , og nå er alt uvisst. Ikke orker jeg bruke tid på å purre heller , jeg har ikke fått svar før og jeg tror neppe jeg får svar nå heller. Når jeg sendte inn våre ønsker til kommunen så ba jeg om å få en skriftlig tilbakemelding på at det var mottatt , men det var også alt jeg fikk.
” Vi bekrefter at vi har mottatt deres ønsker for en videre organisering av tjenestene.”
En liten setning var alt , og her sitter jeg fortsatt i uvisshet. Alt jeg kan gjøre er å ta det som kommer , uansett hva det måtte være. Heldigvis har jeg gubben på min side , og han har nå nådd sitt bristepunkt. Så selv om jeg ikke er i kampmodus så er han klar , og ifølge han selv så har han ikke tenkt å gå stille i dørene.
Men først og fremst er jeg mor , og denne moren fikk litt andre ting å tenke på i går kveld.
“Jeg har så vondt i tanna mi” ynket en liten gutt seg i går kveld , det hele var som tatt ut av en Karius og Baktus scene. Tom for smertelindring måtte jeg sende melding til nabodamen , og heldigvis hadde hun noe på lur. Gubben fikk streng beskjed om å ringe tannlegen i dag , noe han også gjorde. Dessverre hadde de ikke tid før onsdag , noe jeg finner litt merkelig. At et barn skal gå i to dager med tannpine gjør meg helt matt , de skal være glad det var gubben som ringte for å si det sånn. Heldigvis ser det ut som det har gått greit i barnehagen i dag , men det første en liten gutt sa når han kom hjem var den samme setningen som i går.
” Jeg har fortsatt vondt mamma “
Så ja jeg er litt tom idag , oppgitt over hele tilværelsen. Og når jeg slo på Tv 2 så ble jeg enda mer oppgitt , tror de vi har fått Alzheimer alle sammen? Nå tror jeg at jeg har sett den samme forbanna episoden av Truls alla Hellstrøm hundre ganger bare den siste uken , har de virkelig så lite å vise?? Så nå bytter jeg kanal mens jeg venter på at min datter skal komme og servere meg et lite stykke av den nydelige kringla min mor plutselig kom med , det var akkurat det jeg trengte i dag….
