Når tomheten vender tilbake…

Categories Blogg

Jeg har kjent på det de siste dagene, veggene kommer stadig nærmere.
Enkelte dager har jeg bare lyst til å bli i sengen, legge dynen over hodet og bare glemme verden.
Hver dag som går glir jeg lenger og lenger i fra,  noen ganger føler jeg meg som en fremmed i mitt eget hjem.
Det er som om jeg står på utsiden av mitt eget liv og ser inn, jeg er blitt til en skygge av meg selv.

 

Ordene som kommer fra min munn har mistet sin kraft, kroppen min er blitt til et skall jeg ikke kjenner igjen.
Et sted på veien har jeg mistet meg selv, og noen ganger føler jeg meg helt usynlig for omverden.
Følelsene jeg sitter med blir visket bort som tørt kritt på en krittavle, små blanke dråper er alt jeg har igjen.
Jeg sitter fast i min egen kropp, og hengelåsene blir stadig flere.

 

Noen ganger har jeg bare lyst til å skrike høyt, fylle lungene mine med all kraft og rope ut maktesløsheten.
Men kraften sitter fast inni meg, og igjen kommer små blanke dråper.
Lydløse dråper for håpløsheten, mørket fyller hele meg.
Skrikene jeg har inni meg er ikke hørbart for det blotte øre, de er blitt begravd for alltid.

 

Jeg kjemper i motvind, og noen ganger er det vanskelig å se hva jeg kjemper for.
For i enden av veien ligger det en grav, en mørk grav med mitt navn på.
Aldri kan jeg vinne, skjebnen min er allerede bestemt.
ALS ble min skjebne, og uansett hvor hardt jeg kjemper så vinner den til slutt…

28 kommentarer

28 thoughts on “Når tomheten vender tilbake…

  1. Jeg blir trist på dine vegner. Hvor ble det av den glade deg som fløy høyt i lufta.
    Let frem ståpåviljen din igjen.
    Klem fra meg.

  2. Medmenneskelighet og forståelse kan åpenbart være utfordrende for helseetaten i en kommune å praktisere. Det er rett og slett skammelig, etisk og moralsk. At du skal måtte bruke de lille kreftene du har på å måtte klage på deres umenneskelighet i forvaltning gjør meg dypt opprørt.

    Varm klem, kjære deg❤️

  3. Det er virkelig ikke mye jeg kan si jeg vet, Vivian. – Herregud, jeg har jo gjort en blogger ut av det faktum at jeg betviler alt mulig!
    Men jeg vet i det minste følgende; Du er IKKE usynlig, og du er IKKE ubetydelig!!
    – Og om så kroppen skulle ende i en ‘tidlig grav’, så heller jeg ærlig og oppriktig imot at DU like fullt vil leve videre, for dersom en bevissthet som din bare skal opphøre å eksistere, er det ingenting som lenger gir noen mening!..
    Du HØRES, du SYNTES og du LEVER et særs meningsfullt liv!
    *hugs* <333

  4. Syns ikke det er NOE rart at du kjenner det sånn og syns ikke du er skyldig noen å lete frem en annen holdning eller stå-på-vilje akkurat nå. Om du trenger å kjenne på (og si!) at dette her er faktisk skikkelig dritt – så syns jeg du bare skal gjøre det. Av og til er det terapeutisk å være skikkelig sint eller trist – istedet for å bare klistre på seg et smil hele tiden. Skulle ønske jeg kunne gjøre noe for deg V ♥️

    1. Tusen takk for at du ser det slik Ragnhild , tror ingen kan gå gjennom livet uten å ha dårlige dager💖Noen ganger må man ned i kjelleren for å komme seg opp igjen, det er når man har følt på alle de vonde følelsene at gledene ved livet blir desto større💜

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *