Når tålmodigheten tok slutt

Mye kan sies om min mann , en finnmarking har mange sider.

Sterk som en bjørn går han rundt , i følge han selv kan han bære en hel verden på sine skuldre.

Han er en skikkelig mannemann , ingen tuller med han.

Men en ting mangler , daglig skjer det noe som setter en mannemann på prøve.

 

Det skal nemlig ikke mye til før en finnmarking tenner på alle plugger , og da tar det full fyr.

Etter 12 år lar jeg meg fortsatt forbause , jeg blir stadig overrasket over hvor lite som skal til.

Og jeg som alltid har trodd at min lunte var kort , men det var før jeg møtte en halvskallet gubbe.

Ja mye kan sies om min mann , men tålmodighet har han ikke!

 

Er det en ting som virkelig kan sette en ekte mannemann på prøve så er det praktiske gjøremål i hjemmet.

Hver gang nye prosjekter blir satt i gang så rømmer en finnmarking ved første anledning.

Eller så finner han på unnskyldninger , og i løpet av disse årene har jeg hørt de alle.

Problemet nå er at han ikke slipper unna lenger , mor i huset kan nemlig ikke lenger.

 

Jeg har ingen problemer med å piske en gubbe rundt , jeg syns faktisk det er på høy tid.

Så når jeg ga han en oppgave igår kjente jeg det ikke en plass , selv om jeg så lufta gikk rett ut av han.

Som vanlig prøvde han seg , dette kunne da assistenten gjøre?

Men jeg sto på mitt . denne oppgaven sto det hans navn på.

 

Et gammelt skap sto igjen oppe på et nymalt barnerom , og det måtte flyttes.

Men før det kunne flyttes måtte det tømmes , en gubbe så på meg med et bedende blikk.

Den samme gubben mente jeg ikke visste , visste hvor mye arbeid det egentlig var.

Han kom mest sannsynlig til å stå hele natta , jeg hadde rett og slett ikke peiling.

 

Jeg telte minuttene når en krokbøyd gubbe gikk opp trappa , knappe ti minutter etter var skapet tømt.

Mor fikk igjen rett , hun frydet seg litt der hun satt.

Likevel hadde jeg bange anelser , det verste arbeidet gjensto.

Et tomt skap måtte bæres ned , og her kunne jeg spådd på forhånd hva som kom til å skje.

 

Mitt ønske var egentlig at vi skulle kvitte oss med det , skapet hadde gjort sin jobb.

Men siden jeg er gift med en av Norges største gniere så sto gubben på sitt , skapet skulle brukes.

I ettertid skjønner jeg hvorfor jeg ga en utålmodig gubbe den oppgaven , innerst inne visste jeg hvordan det kom til å gå.

Gubben hentet forsterkninger , sønn i huset ble ufrivillig utnevnt til bærehjelp.

 

Lavmælt bannskap kunne høres fra et barnerom , og verre skulle det bli.

Min diplomatiske sønn prøvde å roe ned en temperaturen på en hissig gubbe , jeg hørte fortvilelsen slo til.

Men når de ankom trappa eskalerte situasjonen , nå tok en gubbe full fyr.

For nå sto skapet helt fast , uansett hvor mye en gubbe prøvde så lot det seg ikke rikke.

 

Det var da det skjedde , et smell på nivå med et bombenedslag fikk stolen til å riste under meg.

Et lite øyeblikk der var jeg redd for at hele taket skulle komme ned , dette kunne da umulig ha gått bra.

Jeg ble sittende og lytte etter liv , lettelsen var stor når jeg til slutt kunne høre noen lavmælte skritt i trappa.

Men når min sønn lurte på hvor plasteret lå så fikk jeg igjen bange anelser , levde gubben mon tro?

 

Det viste seg nemlig at en gubbe fikk nok , noe måtte bøte med livet.

Denne gangen var det et skap , det var bare splinter igjen.

Trespon lå nå strødd utover gulvet i andre etasje , og veggen i trappa hadde fått dype arr av en hissig finnmarking.

Så nå må veggen males på nytt og et skap kastes , egentlig er det rart at huset fortsatt står…