Når livet tar en U sving…

Har dere noen gang følt på at dere ender opp der dere startet? Kanskje har dere endevendt klesskapet, prøvd utallige kjoler bare for å ende opp med den første du prøvde. Noen ganger føler jeg at livet er slik, vi ender opp dit vi startet, rundt i ring går vi, vi stresser rundt i jakten på evig lykke, bare for å finne den der vi ikke har lett, der vi startet i utgangspunktet. Det er akkurat som om livet tar en U sving.

For når jeg sitter her alvorlig syk og ser på min tre år gamle sønn, da blir det enda tydeligere at vi går i sirkel. For han er livet så vidt begynt og jeg befinner meg i siste stadiet. Det er rart å se på at han går fremover og jeg går tilbake til der han startet opp. For når han lærte å gå så sviktet mine bein. Når han lærte å kle på seg selv, så måtte jeg bli kledd på. Når han lærte å prate, så ble min stemme svakere. Og når han lærte å spise selv så måtte jeg bli matet.

Han tar kjempesteg fremover, mens jeg bare går tilbake. Det er som om vi ender opp akkurat der vi startet, vi blir som små barn igjen der vi må ha hjelp til det meste. Min mor pleier å si, “vi må alle bli som barn igjen før vi møter vår skaper”. Kanskje ligger det noe i det, kanskje vi må tilbake til start før vi vandrer videre. Likevel føles det litt besynderlig og være vitne til den prosessen, og min fantastiske sønn minner meg på det hver dag.

Det er sikkert en lærdom i det, men jeg vet bare ikke hva. Det vil jeg sikkert ikke få svar på heller. For alt jeg ser er en kropp som forfaller, en kropp som bare henger og dingler nytteløs og ubrukelig. De sier at det er en mening med alt som skjer, ja da må de gjerne fortelle meg hva som er meningen med denne sykdommen. For her jeg sitter så ser ikke jeg noe mening, det hele føles bare meningsløst.

Samtidig er det noen lyspunkter. Det var ikke før jeg ble syk at jeg oppdaget min nisje her i livet, å skrive. Jeg har alltid vært glad i å skrive, helt fra barneskolen. Det og skrive lange fortellinger, enten fra mitt eget liv eller oppdiktet. Jeg husker jeg fikk engelsklæreren min til å gråte når jeg som privatist skrev en historie om mitt eget liv. Så kanskje jeg måtte få ALS før jeg skjønte at det var dette jeg skulle gjøre, men var det nødvendig å gi meg den verste sykdommen, jeg kunne ha klart meg med mindre for å si det sånn.

Nei noe svar får jeg nok ikke. Jeg må bare fortsette å gjøre det beste ut av situasjonen, finne små lysglimt hver dag som gjør livet verdt å leve, selv med ALS. Heldigvis er det nok av lysglimt, små gleder som gjør dagene mine meningsfulle, gleder som gjør det verdt å kjempe. For la det ikke være noen tvil. Jeg skal fortsette min kamp, jeg gir meg ikke så lett. For jeg har mye å være takknemlig over, livet er enda verdt å leve , og jeg gir meg ikke før jeg må…