Noen ganger blir denne bloggen en vekkelse , den vekker minner som jeg har glemt.
De fleste er gode minner , latteren sitter løst når jeg blar tilbake .
Jeg kan til og med bruke den til å sette gubben på plass , for når han skråsikkert påpeker at jeg tar feil så er det bare å bla tilbake.
Tilbake til den datoen , og som oftest er det kjerringa som kan le høyest til slutt.
I går ble jeg igjen sittende og bla tilbake , minne etter minne dukket opp på en liten skjerm.
Plutselig følte jeg en slags tilhørighet til min barndoms kamerat sin mor , hun satt nemlig også sånn.
Hun hadde MS , og på den tiden var det lite som kunne gjøres.
Men en ting lærte hun meg , verdien med å dokumentere livet.
Jeg husker det så godt , hun lyste opp som en sol hver gang hun fikk besøk.
Alle dager ble nøysommelig dokumentert , som ung jente så jeg ikke verdien med det.
Jeg skjønte ikke hvorfor hun gadd , skjønte ikke hvorfor hun ble så glad hver gang det skjedde små filleting.
Men nå skjønner jeg det , for hennes filleting er nå blitt mine.
Hennes hverdag er nå blitt min , nå er det jeg som sitter fremfor en datamaskin og skriver.
For det var først når tre små bokstaver rammet at jeg forsto , det var først da jeg lærte.
Lærte verdien av å samle på ord , ord som taler livets språk.
Det handler ikke så mye om hva du gjør , livet sett fra en grå utslitt stol kan bli den største gave.
Nå er det min datter som ikke ser , hun ser det jeg så for mange år siden.
Hun skjønner heller ikke hvorfor jeg gidder , hvorfor jeg bruker så mye tid på å skrive.
Hele livet har hun fremfor seg , hun ser de samme filletingene som jeg engang så.
Men en dag vil hun også forstå , en dag blir det hun som kan bla tilbake og minnes.
Jeg har ikke mye , men jeg har mine ord.
Mine ord vil en dag bli en skatt , en liten skatt til mine kjære.
Derfor bruker jeg mye tid , mine ord vil en dag leve videre.
Jeg kan ikke gjøre noe med min skjebne , men jeg kan etterlate meg en liten skatt…
Ja, det er stor verdi i ord, akkurat som fotoalbum og hyttebøker/dagbøker….Jeg er også en “skriver”, som liker å sette ned på papiret hva som er gjort, hva jeg skal gjøre, planer framover,- og SÅ ER DET disse tilbakeblikkene da…. Og det føles fint å kunne “arrestere” noen når de er for påståelige…. Fortsett du med dine skriverier, vi er mange som gleder oss over det som vi ser, men du har sikkert mer på lur, som bare er DINE tanker….
Ha en fin dag, kjære deg <3
Tusen takk gode deg , jeg skal fortsette å skrive så lenge øynene gir meg lov 🧡
Æ heng mæ på forrige innlegg ! Forsett med skrivinga di, det e en skatt❤️
….og så e det flott da at man kan kneble påståelig mainnfolk som mener drm huske😂
Tusen takk kjære deg , ja gubben har blitt arrestert opptil flere ganger av bloggen min 😂
Dine ord må være en stor skatt for dine nære og kjære ♥️ At du også skriver om din hverdag på en måte som gjør at man glemmer de små bokstaver som har rammet deg, er jo også en dokumentation for resten av verden på at selv om du er hardt rammet så fins det masse krutt i dama. Det blir som en dokumentar fra innsiden av noen som på riktig vet hvordan det er å være rammet