Når livet blir til hastverk…

Categories Blogg

Jeg har det travelt hver eneste dag, jeg kjemper en kamp mot klokka. For plutselig ble jeg påminnet om hvor kort dette livet egentlig er, undergrunnen forsvant under meg. Jeg har vært nede i det sorte hull, jeg har følt på avgrunnen. Men jeg har klart å kravle meg opp gang etter gang, selv om det fortsatt kan sluke meg til tider.

For meg er livet blitt til hastverk, jeg har det travelt med å leve. Jeg vil så gjerne oppleve mest mulig, jeg vil få med meg hvert eneste øyeblikk.Livet kan ikke utsettes lenger, det må leves her er og nå. Det var så lett før, fantes alltid en unnskyldning. Jobb og familie kom alltid i veien for egne drømmer, jeg hadde jo hele livet å gjøre det på.

Det er så lett å ta livet som en selvfølge, et langt liv med hav av tid. Jeg ser på mine ungdommer, tenker på hvordan livet kunne ha vært. De fikk i tidlig alder erfare at livet kom med en utløpsdato, hvor skjørt livet er. Så ser jeg på vennene deres, og innser at noe er forandret. For mens deres venner seiler ubekymret rundt i livet på jakt etter festligheter og moro, så står mine barn igjen på sidelinjen.

Mine barn er blitt voksne, det er ikke festligheter og moro som betyr mest lenger. Det er ikke om og gjøre å ha de kuleste bilene, klærne eller dra på de kuleste festene, for de vet at livet ikke bare er moro. Jeg er årsaken til denne forvandlingen, på mange måter så kan du si at min sykdom har kvelt gleden med livet.

Jeg skulle gitt mye for at mine barn kunne hatt en ubekymret ungdomstid, der den største krisen var den kvisa som dukket opp samme dag som den store festen. Men slik gikk det ikke, livet ville det annerledes for oss.

Deres bekymringer er så mye større, deres bekymringer handler om liv og død. Jeg har hastverk med å leve, jeg kan ikke utsette livet. Men så ser jeg på mine barn, og jeg innser at deres liv blir utsatt hver eneste dag. For når jeg ble syk var det akkurat som de hoppet over en viktig fase i livet, ungdomstiden ble borte.

Dette er ikke fordi de har vært nødt, eller fordi jeg har bedt om det. Men fordi de har fått andre verdier i livet. Selv om det er godt for meg å se at de klarer seg bra på tross av alt, så er det også med en bismak i munnen.

Jeg har nemlig vært klar på en ting, denne sykdommen skulle ikke få kvele deres hverdag. Dette føler jeg vi har klart, men det er når helgen kommer at jeg ser forandringen . For mens andre ungdommer står på badet en lørdagskveld og gjør seg klar til en kveld på byen, er mine ungdommer hjemme. De vil nemlig ikke, de velger heller en rolig familiekveld.

Det blir så åpenbart hvor mye de har ofret, og de er ikke klar over det selv engang. For de tenker ikke over det, de har fått nye verdier i livet. Noen ganger blir jeg lei meg, lei meg fordi jeg føler jeg har frarøvet mine barn en epoke av livet. Men når lørdagskvelden kommer, og vi sitter sammen i lyset av stearinlysene. Da føler jeg kun på en ting, takknemlighet over livet, og takknemlighet over å ha fått fire fantastiske barn…

3 kommentarer

3 thoughts on “Når livet blir til hastverk…

  1. Jeg skjønner at du noen ganger blir lei deg og jeg føler med deg, men jeg tror barna lærer utrolig mye av den situasjonen dere er i <3 Lærdom de kan ha nytte av senere i livet <3 Gjøre ting sammen er dyrebart, høres så koselig ut med lørdagskosen <3 <3 De kan være glad de har en mamma som deg <3 <3 Klem

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *