Det har vært et fantastisk vær i Bergen i helgen, byen har virkelig badet i sol. Det er på slike dager det er godt å være til, ihvertfall er det lettere for meg å komme meg ut. Helgene er blitt så veldig dyrebare for meg, for mens hverdagene er hektiske og travle, så er helgen et kjærkomment avbrekk. Vi får tid sammen, tid til å finne på ting sammen som det ellers ikke blir tid til.
Problemet er at det oppstår ofte diskusjoner i helgene, diskusjoner om hva vi skal bruke tiden vår på. Ofte er det meg mot resten av familien. For jeg sitter mye inne, jeg er den som sitter igjen hjemme i hverdagen når alle er opptatt med jobb og skole. Jeg kjeder meg ikke her jeg sitter, det er ikke det som er problemet. Men når helgen kommer så øyner jeg et håp om litt familietid, ja finne på noe sammen.
Så denne helgen siden været var så bra, så ville jeg bare ut. Komme meg ut i solen for å finne på noe sammen. De to eldste guttene er ikke hjemme, men min datter og Isak var her. Jeg trodde selv jeg hadde kommet opp med et supert forslag til en aktivitet, en aktivitet som alle kunne være med på.
Men det var her problemet begynte, for jeg var så giret på å komme meg ut at skuffelsen over å få nei ble så enorm stor. Jeg foreslo nemlig at vi kunne spasere bort på fotballbanen og sparke litt ball, på den måten fikk vi oss en tur også. Men her lå alle henslengt i hver sin sofa og løftet ikke på øyelokket engang når jeg kom med forslaget. Katastrofen var et faktum!
For hva tror du skjer, jo nemlig, jeg begynner å hylgrine. Og ja jeg vet det er teit, ja tåpelig rett og slett, men der og da raknet det fullstendig for meg. Ingen skjønte noenting, de bare så på meg som et spørsmålstegn hele gjengen. Jeg har nemlig vært lettrørt hele uken, et dødsfall i familien har bidratt til at humøret mitt svinger. Så der og da, i et lite øyeblikk der føltes det som om hele verden var imot meg.
Det skjer ofte at vi som familie er på kollisjonskurs, vi har ofte ulike meninger om hva helgen skal brukes på. For mens jeg brenner etter å komme meg ut på nye eventyr, få oppleve noe sammen , så vil resten av familien bare slappe av etter en lang uke. Jeg kan gå ut hver dag om jeg vil, farte rundt på egenhånd. Men det frister ikke, for alt som gir meg glede er å tilbringe tid med mine kjære, det er alt som betyr noe for meg.
Gleden over fjellturen som venter forsvant også litt igår. For min datter hadde gledet seg sånn til å være med, men plutselig innså hun at det ikke gikk. For akkurat den lørdagen turen skal gå av stabelen er hun i Oslo. Faren hennes overrasket henne med billetter til landskamp, og selvfølgelig er det den lørdagen. Dette ble bestemt for lenge siden så den turen må hun bare dra på.
Men jeg følte meg som verdens verste mamma, for hun var helt oppløst i tårer, det la en demper på hele greien. Vi har prøvd å bytte dag, men dessverre lot det seg ikke gjøre, det er mye som skal klaffe for mange, så datoen blir stående. Jeg er ikke i tvil om at jeg vil få en kjempefin tur, men jeg må innrømme at det blir med en liten bismak i munnen. Noen ganger er det umulig å blidgjøre alle, selv hvor hardt jeg prøver.
Jeg bare håper jeg kan finne på noe som vi to kan gjøre sammen en annen gang, for det viktigste for meg er at mine kjære har det bra 🧡
