Når gubben skal på tur…

I går ble kom det ingen innlegg fra meg, og det var det en grunn til.
Gubben bestemte seg nemlig fredag kveld, denne lørdagen skulle vi på tur.
Dermed måtte jeg igjen forberede meg, for vi vet alle hvordan gubben er når han skal ut på tur. Buldringen i trappa ble som alltid forvarselet, og når skyvedøren gikk opp med et smell skjønte jeg at gubben var i form.

Dyna ble revet av før jeg rakk å åpne øynene, men når jeg tenker meg om så var det bare bra at jeg holdt de lukket. Igjen gikk kroppen i forsvarsmodus, og i Evas drakt ble jeg liggende å be en stille bønn. Men selv de høyere makter kommer til kort når gubben setter i gang, når han kommer som et godstog ned trappa må man egentlig bare søke dekning.

Akkurat det tror jeg føttene mine prøvde på der jeg lå i senga, to føtter gikk som trommestikker under meg. Men gubben hadde selvfølgelig en kur for det også, og før jeg rakk å tenke en eneste tanke hadde han lagt seg oppå meg med hele sin vekt.
Hele senga ristet ukontrollert bortover gulvet mens gubben febrilskt prøvde å roe ned to bein, men to bein hadde bestemt seg for å rømme mens de enda hadde en mulighet.

Til slutt fikk gubben nok og heiv meg i kjent stil over skulderen, og hva som deretter skjedde vet jeg fortsatt ikke. Gubben sin effektive morgenvask har jeg nok fortrengt, det neste jeg husker var at jeg ble plassert i rullestolen. Med hånda godt plassert oppå joysticken var det bare å sette rullestolen i gir, gubben hadde det nemlig travelt denne lørdagen.

Planen for dagen var Voss, og her hadde vi ingen tid å miste.
For når gubben hørte at det skulle være veteranbiltreff på Voss fikk han blod på tann, her måtte han få kjerringa i bilen fort som fy.
For meg passet det bra at veteranbiltreffet skulle være på Voss, for da fikk jeg en gylden mulighet til å besøke min gode venninne. Hun tok som alltid oss i mot med åpne armer, og sammen med vår lille gutt gikk de inn for å lete frem flaggene.

Vi måtte jo selvfølgelig vifte med flagget når alle bilene kjørte forbi, i hu og hast kom vi oss avgårde. Med godt humør gikk vi opp i veien der de skulle komme forbi, og der ble vi stående. Men når det hadde gått en halv time begynte jeg å ane ugler i mosen, sto vi på feil plass eller? Gubben begynte å tråkke utålmodig frem og tilbake, og når gubben blir utålmodig kan alt skje.

En nabo av min venninne kom plutselig opp i veien og lurtxe på hva vi holdt på med, og det var da vi fikk en forklaring på hvorfor det ikke hadde dukket opp noen biler langs veien. Jo vi hadde tatt rett dag, problemet var bare at vi hadde tatt feil uke!!!
I 40 minutter hadde vi stått oppe i veien med to store norske flagg, dessverre så lagde vi underholdning på feil tidspunkt. Det er neste helg veteranbiltreffet skal gå av stabelen, slukøret gikk vi tilbake til min venninne.

Igjen fikk jeg et bevis på at gubben begynner å høre dårlig, eller rettere sagt at han hører det han vil høre. En ting er ihvertfall sikkert, neste gang gubben får slike påfunn så skal jeg dobbeltsjekke datoen. Men takket være min venninne fikk vi en strålende dag på Voss, og det beste er at det blir tur på oss neste helg også….