Når gubben ikke får kontakt…

Enkelte dager blir det litt mye , ja selv for meg. Noen ganger rister gubben bare på hodet når han kommer hjem fra jobb , og nettopp det gjorde han igår. En hårfrisyre sa alt , kjerringa hadde jobbet over evne hele dagen. Ja for selv om jeg er syk så betyr ikke det at jeg ikke har planer , faktisk så har jeg mange flere planer nå enn før jeg ble syk. Kombinasjonen med familie , blogg , bøker og oppgaver jeg får tilsendt som jeg gjerne vil delta på fører enkelte ganger til at håret står rett opp , og akkurat det gjorde det igår.

Døgnet har rett og slett ikke nok timer , og noen ganger fører det til kortslutning. Jeg er nemlig en sånn person som vil få alt arbeidet unnagjort raskest mulig , så når jeg begynner på noe så havner jeg inni min egen boble. Det var slik gubben fant meg i går , helt fraværende og på en helt annen planet. Så han gjorde det eneste han kunne for å oppnå kontakt , han fant frem mobilen og knipset et bilde. Det var først når jeg fikk kameraet opp i trynet at jeg kom tilbake til virkeligheten , det var på tide og legge fra seg arbeidet.

Jeg har hatt en dårlig dag i dag , følte meg plutselig like mørk som skyene på himmelen i dag når jeg våknet. Men sånn er det bare noen ganger , livet går opp og ned. Likevel presset jeg meg opp i dag , for er det noe jeg har erfart er at det ikke hjelper å legge seg ned. Det er rart hvordan universet griper inn gang etter gang , og nettopp det gjorde det i dag også.  Noen ganger tror jeg enkelte av dere lesere er synske , for hver gang jeg har en dårlig dag dukker det opp en overraskelse.

I dag var det en skjønn dame fra Hå kommune som hadde sendt en pakke til meg , og jeg fikk sjokk når assistenten åpnet den. For oppi lå det poser med navn på , en gave til hver enkelt av oss. Ja til og med en liten firbeint tass hadde hun tenkt på , en pose med hundegodteri falt virkelig i smak hos en liten tass i dag. Men det som gjorde mest inntrykk var alt hun hadde laget til oss , et nydelig pannebånd og sokker til både meg og familien rørte meg til tårer. Så tusen takk kjære deg , jeg har ikke ord for hvor mye dette betyr.

Jeg må være verdens heldigste ALS pasient , den nestekjærligheten jeg mottar hver eneste dag er den største gaven jeg noen gang har mottatt. Hver dag kjemper jeg meg opp , og dette er en av grunnene til at jeg fortsatt klarer det. Så tusen takk for at dere alltid er der , deres gode ord og omtanke bidrar til at jeg fortsatt klarer å stå i denne kampen…