Det er ingen tvil om at både jeg og gubben har mistet mange venner etter jeg ble syk.
Den første tiden forsvant de som fluer, uansett hvor mye jeg prøvde å opprettholde kontakten så var sykdommen alt de så.
Frykten for det som ventet ble for mye for dem, de valgte heller å trekke seg unna.
De klarte ikke se på hva sykdommen gjorde med meg, det var en av de forklaringene jeg fikk. Avstand ble deres løsning, og de ba om forståelse for deres valg.
Jeg måtte forstå at det ble for vanskelig for dem, jeg måtte respektere at de valgte å gå når livet mitt ble som det ble.
Jeg hadde ingenting jeg skulle sagt, mens jeg satt hjemme og kjempet mitt livs kamp så måtte jeg akseptere at de børstet meg bort som støv på en bortglemt bok.
Det var nemlig slik jeg følte det, her hadde jeg stilt opp for dem i tykt og tynnt men når jeg trengte de som mest så valgte de heller å rømme.
Som om ikke sorgen over sykdommen var nok så fikk jeg enda en sorg i tillegg, og det eneste som hindret dem var deres egen frykt.
Seks år etter sitter jeg her fortsatt, og jeg kan ikke la være å undre over hva de tenker nå.
Har de endret sitt syn på disse årene? Ser de at det er fint mulig å ha et godt liv på tross av ALS?
Jeg håper de ser det, og jeg håper de ser at jeg lever som aldri før.
Tenk om de hadde valgt å sette sin egen frykt til side, tenk om de hadde turt å bli med på denne reisen sammen med meg.
Først da ville de sett at livet ikke stopper opp selv om man får en dødelig sykdom, først da ville de sett at mitt fokus er ikke på slutten men heller på reisen som tar meg dit. Jeg skulle ønske de kunne sett hvor mye jeg har forandret meg innvendig, kanskje de hadde fått seg en vekker dersom de ikke hadde latt frykten ta overhånd…
Takk til dere som valgte å bli, jeg er så takknemlig for at jeg har dere ved min side…
Det var sårt å lese! Jeg kan til en viss grad forstå de, men som du skriver stilte de ikke opp for deg da du trengte dem, slik du tidligere hadde gjort for dem. På et tidspunkt vil vi alle dø, dessverre ble din dato flyttet fram i tid. Men de har nok ikke reflektert over hvordan deres valg påvirket deg, og hva de kunne vunnet gjennom å opprettholdt kontakten. Uendelig bra at de som ble er gode ❤
Jeg har tro på karma Line, en dag vil de befinne seg i en situasjon der de trenger noen ved sin side, og da håper jeg får deres skyld at de har noen som blir💜
Når sorgen og kampen er størst , da er dessverre mange som ikke klarer å stå i det .
Det merker vi , at vennekretsen tynnes ut . Men de som blir er gode å ha
Klem
Du har så rett Inger💖De som blir er mer verdt em alle de som dro💖
Nå klarer jeg ikke holde meg.. disse folka du beskriver, det kan være du har gode minner og har hatt en del moro sammen med dem, men vennene dine var de aldri. De var noen som var innom livet ditt og forsvant igjen. Noe de hadde gjort uavhengig av ALS eller whatever. Tro aldri noe annet, vær så snill. At folk kan vokse fra hverandre, flytte, få barn, stifte familie, få andre interesser er ganske legitimt for redusert kontakt og endring i vennskapsforhold. Men ALS? At du skal vise forståelse? Høres ut som rasshøl. Kanskje det er jeg som er forskrudd her, at min virkelighetsforståelse er helt på jordet, men I don’t think so. Ser du noen av disse igjen som har kommet med sådanne ytringer så kan du hilse fra Bunny Trash og si at de kan få lov til å komme å kysse meg midt i kaviarstjerna mens jeg trykker på tuben!
Jo det er nok pga sykdommen, det har de sagt rett ut. Dette er venner som har fulgt meg i årevis, men når jeg trengte de som mest valgte de å gå for å skåne seg selv.
Jeg kommer aldri til akseptere at noen er eller noengang har vært ens venn i ordets virkelige betydning når en forlater når noen trenger en mest. De var i livet ditt fordi du ga dem noe, når de ikke er villige til å gi deg når du trenger dem. Samma det.. dems tap! Du har et godt hjerte, et flott menneskesyn, du har kjærlighet i hjertet, og de som virkelig elsker deg forsvinner ikke. Jeg tenker jeg hadde vært heldig å hatt deg som venn, den gang og i dag.
Åååå tusen takk kjære deg, hadde bare alle vært like god som du er💜
Ikke sååå god, jeg bråker mye om ting og tang..
Hjertet ditt er varmt, og det er alt som teller.
Da jeg hadde ei kreftsyk venninne som døde etter i underkant av 1 syntes jeg det var vanskelig å vite hvordan jeg skulle oppføre meg. Det ordnet seg etterhvert. Det var viktig å fokusere på annet enn sykdommen.
Men jeg skjønner til dels de som velger å distansere seg. Jeg håper det var de nærmeste vennene som ble værende hos dere.
Tror kommunikasjon er nøkkelordet her, jeg vet ihvertfall at jeg hadde satt pris på at de var ærlig om sine følelser i en samtale med meg, fremfor å sende en melding om at de ikke klarer å treffe meg mer. Jeg syns det blir en litt vel feig løsning å bare trekke seg unna fordi man tror det blir for vanskelig for seg selv , ekte venner bør klare å sette egne følelser til side når den andre parten trenger en som mest.
Jeg skjønner ikke de som velger å distansere seg, egoister, helt enig meg Bunny trash, virkelige venner forsvinner ikke når du trenger de, fikk jo selv ca 12 prosent kjanse til å overleve kreften, ingen forsvann, de stilte opp, kjørte meg til stråling og cellegift, nei, de som forsvant hos deg kan ikke kalles venner, klem fra meg, flott du har virkelige vennskap❤️
Så godt å høre at dine venner stilte opp Tove , det er ekte venner det💓
En sann venn er en som forstår din fortid,har tro på din fremtid og aksepterer deg for den du er idag❤️Varm høstklem fra Gudbrandsdalen🍂
Så sant Ann Kristin, stor klem tilbake 💖
Dette er så vanskelig og sårt. Jeg har opplevd å miste venner da jeg begynte å bearbeide mine opplevelser som overgrepsutsatt. I prosessen måtte jeg bli tøffere, og jeg måtte lære meg å si nei,og ikke bare være et ja- menneske. Dette var det flere som ikke taklet,og jeg mistet dem som venner. Det er vanskelig og sårt,men det er ikke så mye en får gjort med det. Sender deg en god varm klem ♥️
Så trist å høre Trude, miste venner er så fryktelig vondt💓Stor klem tilbake💖
Jeg har fått mange nye venner i årenes løp. Jeg pleier å si at det sier mer om dem enn det sier om meg. Må si som Bunny Trash; Det hadde vært en fornøyelse å være venn med deg, både før du ble syk og nå ♥️
Tusen takk gode Trude, i like måte må jeg si💖Jeg føler på mange måter at du og alle andre lesere gir meg minst like mye som mine nærmeste venner gjør, og det er jeg evig takknemlig for💜
Søppelvenner kaller eg det!
Hadde aldri kunne svikta en venn på denne måten😢
Eg veit ikkje ka godt eg kunne ha gjort i en sånn situasjon, men eg hadde stilt opp og aldri veket unna💔Hadde du vore den vennen så skulle eg vist deg❣️
De som har deg som venn er heldige Siv Beate💜
Skjønner veldig godt hva du mener <3
Først når man blir syk så mister man kollegaene, de er jo også en form for venner, men kanskje kun på jobb. Det er mer naturlig at de fader ut når man blir lenge fraværende. Det kommer kanskje litt blomster etc i starten, men det blekner fort. Det er da man tror man har nå i allefall vennene, men jaggu meg forsvinn de en etter en…og til slutt så er det tomt i venneboksen. Du er ikkje alene, det er mange som opplever det. Skjønner at "folk" syns det er tøft når en venn blir syk, men hallo!? HVEM har det tøffest her nå?? Vennen, eller den som er alvorlig/dødelig syk? Ikkje sant!
Eg er så glad for at eg fant ut at man kan ha "elektroniske" venner hehe De er der, 24/7 anytime! <3 Om du ikkje har så mange "fysiske" venner Vivian så er me MANGE, inkl moi som er veldig glad i deg <3
Vibbedille 😀
Det er så godt å vite at jeg ikke er alene om å føle på dette, og som du så er jeg evig takknemlig for alle mine elektroniske venner som alltid er der når jeg trenger det 💖De betyr mer for meg enn alle de som forsvan,jeg er så glad for at jeg har fått lov til å bli kjent med deg og alle de andre som følger meg💜