Når døden kommer uventet ❤

Categories Blogg

Livet er kort og brutalt noen ganger. Daglig er det avisoppslag om mennesker som har gått bort altfor tidlig, enten ved sykdom, ulykke, ja noen ganger er det selvbestemt også. Faktisk så dør det flere av selvmord enn det gjør i trafikken årlig, det er rett og slett skremmende. Unge mennesker med hele livet fremfor seg, som ikke ser andre utveier enn å ende livet.

Jeg har selv erfart hvordan mørket kan føles altoppslukende, men jeg har alltid hatt en indre stemme som har presset meg fram mot lyset igjen. Kanskje det vil si at jeg ikke erfart totalt mørke, for jeg har alltid funnet små lysglimt selv de dagene der det har vært som mørkest. Men hva om jeg ikke hadde den evnen, hva om det hadde blitt så mørkt at døden ble nærmest en befrielse? Men er det virkelig sånn det er for alle? For historien jeg nå forteller stemmer ikke dette i det hele tatt, for gutten jeg forteller om var så levende, en omsorgsfull gutt som levde livet til det fulle.

For jeg kjente en gang en gutt. En vakker gutt med store blå øyne som du kunne speile deg i. En gutt som gjorde meg mo i knærne bare han så på meg, en gutt som tok meg med storm. Vi var unge og nyforelsket, jeg var 16 da vi møttes første gang, og han var eldre og attraktiv. Han ble min besettelse, og jeg hans. Et turbulent forhold som skulle få en tragisk slutt.

For som nybakt ung mor på bare 17 år opplevde jeg et av mitt største mareritt, min elskverdige kjæreste og far til min nyfødte sønn valgte å ta sitt eget liv. Sorgen jeg da følte bærer jeg enda med meg, en sorg med utallige spørsmål uten svar. Et sinne som gnagde meg opp innvendig og en kjærlighet som gjorde så vondt at hjertet mitt gikk i tusen knas. Jeg husker enda den dagen, scenene spilles enda i mitt hode, bilde for bilde, som en film som aldri tar slutt. Kunne jeg ha forhindret det, kunne jeg ha forutsett det? De spørsmålene vil jeg bære med meg til graven. For ropet om hjelp var der, du hadde nok flere problemer enn du ville erkjenne, og jeg kom løpende hver gang du ropte, helt til den dagen jeg ikke kom.

Jeg vet at det var noen i etterkant som klandret meg, og hvorfor skulle de ikke, for jeg klandret meg selv jeg også. For når døden kommer så brått og tragisk så er det lett å lete etter syndebukker, for når det gjelder selvmord så griper man fatt i hvilket som helst halmstrå i jakt på forståelse. Men det er også en annen følelse som kommer til overflaten, nemlig fornektelse. For det føles uvirkelig at noen velger å ta sitt eget liv. Deretter kommer skammen snikende, hadde vi vært gode nok som foreldre, som kjæreste, ja som venn.

Akkurat denne dagen det skjedde, var faktisk første gangen jeg valgte å ikke komme løpende, jeg valgte å overse det jeg så på som tomme trusler, denne dagen kom jeg ikke og reddet deg, og det går ikke en eneste dag der jeg ikke angrer på det skjebnesvangre valget. For jeg hadde vært oppe halve natten med en to måneder gammel baby som bare gråt og gråt, det var mitt første møte med et kolikk barn. Så jeg var utslitt når du kom uthvilt fra dine foreldre, glad og fornøyd sto du i døren klar for å ta fatt på det vi hadde planlagt dagen før.

Men jeg hadde ikke krefter igjen, alt jeg ville var å få meg litt søvn sammen med vår lille gutt, skuffelsen la seg som et mørkt drag over ansiktet ditt. Som mange andre ganger reagerte du med sinne, og vi kranglet høylytt i gangen til mine foreldre. Jeg var alene, det var sommer og alt jeg ville var å sove. Det var da du gikk i garasjen til mine foreldre, sikkert for å få deg litt pusterom. Jeg gikk fortsatt rundt og bar på den lille mens tårene rant i strie strømmer, det var da telefonen ringte, og det var du som var i andre enden.

Jeg kan enda huske dine siste ord som om det var i går, “husk at jeg elsker deg, og nå skal jeg gjøre deg sterk”. Men denne dagen orket jeg ikke, for du hadde sagt det så mange ganger før, og det endte alltid med det samme, jeg kom løpende bare for å finne deg leende over et Donald blad. Så akkurat denne dagen, den dagen jeg ikke kom løpende, den dagen valgte du og ende ditt liv.

Jeg husker enda den uroen som spredte seg innvendig etterhvert som tiden gikk uten at jeg hørte noe, jeg prøvde å ringe deg bare for å høre stemmen din på svareren. Uten å tenke meg om pakket jeg den lille i vogna, for endelig sov han, og vi gikk de ti meterne bort til garasjen. Jeg husker jeg prøvde å lytte, rope på deg uten å få svar, det var bare en stillhet, og den stillheten glemmer jeg aldri. Jeg tok i garasje håndtaket, klar for å røske den opp, du satt jo sikkert bare leste likevel. Men det var da jeg kjente det, min indre stemme som sa, “du lukker ikke opp, løp og hent hjelp! 

Det var nabodamen som fant deg, og jeg glemmer aldri det skriket, et skrik som gikk gjennom marg og bein, og der og da brøt jeg fullstendig sammen. Når jeg ser tilbake, så kan jeg se at vi ikke brakte frem det beste i hverandre, vi var unge og uvitende på hva kjærlighet egentlig var. Men samtidig klarte vi ikke å være borte fra hverandre, vi trodde vi fylte hverandres tomrom.

Den dagen idag klarer jeg ikke å gå inn i den garasjen, jeg innbiller meg at jeg da vil se spor etter hvor tauet hang. Den dag idag har jeg fortsatt skyldfølelse, og 1.juli er blitt for alltid en merkedag. Selvmord gjør noe med de som sitter igjen, det etterlater seg dype sår som aldri helt gror igjen.Men kanskje jeg en dag vil få svar, kanskje vi møtes igjen, det håper jeg av hele mitt hjerte. For nå er det min tur, min tur til å smake på døden, den henger over meg som en mørk sky som bare venter på å få rase ifra seg. Men kanskje blir jeg overrasket, kanskje døden ikke er så mørk og faretruende som jeg vil ha det til å være, kanskje jeg vil oppleve det som en befrielse når den tid kommer. Jeg håper det er sånn , for det gir meg trøst når mine samvittighetskvaler flommer over meg.

Jeg håper din vakre sjel lever videre, at du har funnet fred hvor enn du er. Men du lever videre for meg, for gjennom din nydelige sønn ser jeg deg, i hans øyne ser jeg dine. En sønn du ville ha vært stolt av om du hadde vært her, en sønn som har arvet dine varme egenskaper, men som også kan være en ordentlig rotekopp slik du engang var. Jeg har ikke mer sinne igjen, bitterheten jeg engang hadde er blitt til en sorg jeg bærer for alltid med meg i mitt hjerte, alt jeg sitter igjen med er en ungdommelig kjærlighet.

Til vi møtes igjen min venn… 

 

4 kommentarer

4 thoughts on “Når døden kommer uventet ❤

  1. Tusen takk vakre sjel. Dine ord gjør meg sterkere. Dine ord rommer så mye. En sterk kjærlighet og varme. I Jan så tok far til vår datter sitt eget liv. Han ble 43 år. Vår datter er 24 år. Vi var så unge da vi fikk henne. 20 år mellom far og datter. Jeg var 18 år. Den kjærligheten og varmen fra han glemmer jeg aldri. Takk for din åpenhet om sorg og glede. Din åpenhet kan hjelpe andre. Du er sterk sjel, ønsker deg alt godt og vel. Gud velsigne deg og dine. Du er tapper og sterk. Aldri slutt å skriv, selv om dagene kan være tunge. Så kommer dine ord vare en evig tid. Sender gode tanker og bønner til dere.

  2. Så trist å lese, kondolerer ❤️ Mistet selv min samboer og far til vår datter for snart 2 mnd siden. Datteren vår var da 7 mnd gammel. Jeg føler så enorm stor skyldfølelse, jeg føler at alt som har skjedd og ført til at han ikke orket mer er pga meg og jeg vet ikke hvordan jeg skal klare å leve med det. Hvor lenge siden er det dette skjedde med deg?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *