Den ligger der og ulmer, noen ganger blusser den for alvor opp. Den følger med meg i alt jeg gjør, ja noen ganger tar den totalt over. For er det en ting som er sikkert så er det at vi mennesker er følelsesstyrt, alt vi gjør er styrt av følelser.
For etterhvert som sykdommen utviklet seg så gjorde denne følelsen det også, og denne følelsen har fulgt meg fra første stund. En følelse som kan spise deg opp innvendig om du ikke passer på. Jeg har nemlig konstant dårlig samvittighet.
Dårlig samvittighet overfor barna for at jeg ikke strekker til lenger. Dårlig samvittighet overfor min mann fordi det var ikke dette livet han så for seg når han valgte meg. Dårlig samvittighet overfor mine foreldre, brødre og venninner for at jeg ikke lenger kan stille opp like mye som før. Jeg kan til og med få dårlig samvittighet blant fremmede mennesker bare fordi de må lage plass til meg der jeg kommer i min rullestol.
Jeg har dårlig samvittighet overfor andre ALS syke, dårlig samvittighet fordi jeg har mer hjelp enn mange andre i samme situasjon.Dårlig samvittighet overfor assistentene fordi jeg har en dårlig dag. Ja jeg har dårlig samvittighet for at jeg skal dø.
Men hvorfor er det sånn? Hvorfor gnager den samvittigheten så jævlig til tider? Jo fordi jeg ikke vil være til bry, noen ganger vil jeg bare være usynlig. Vi mennesker er jo skapt for å kunne ta vare på oss selv, men når det blir revet bort i fra deg, ja da kommer den dårlige samvittigheten snikende. Det hjelper ikke at andre sier at “det må du da ikke ha”, for den følelsen er grodd fast inni meg.
Så uansett hvor mye jeg prøver å fortrenge den, så vil den alltid gnage i meg. Den rasjonelle delen av meg prøver av og til å prate meg til fornuft. For jeg vet jo at er det noe jeg ikke trenger å ha så er det dårlig samvittighet.
Men jeg unnskylder meg stadig, jeg sier unnskyld for det meste. Det er nesten så jeg unnskylder for at jeg i det hele tatt er til! Det følger nemlig med når man blir syk, man unnskylder seg for alt det andre må gjøre for deg.
Jeg hater at det er sånn, men jeg får ikke gjort noe med det. Så når jeg ser at de rundt meg er slitne, når jeg hører på stemmen deres at nå er det nok. Da lukker jeg øynene og sier stille inni meg, “unnskyld for at jeg er syk”…
Jeg har følt på noe av det som du gjør, har hjulpet meg mye å prøve å godta at jeg er i den situasjonen som jeg er i.
Jeg føler selv jeg har akseptert min skjebne, men syns samtidig det er vanskelig å måtte ha hjelp til alt. Jeg tror at den samvittigheten vil nok følge meg til siste slutt 💜