Når de syke selv må ordne opp

Categories Blogg

Som mor har jeg ingen problemer med å sørge for at mine barn har det de trenger , jeg passer på og sørger for at alle de viktigste behov blir dekket. Som ektefelle prøver jeg å bidra med det lille jeg fortsatt kan , det er kanskje ikke så mye , men når jeg ser lettelsen i øynene på min mann over at han slapp og betale regningene denne måneden også så er det kanskje litt likevel.

For når tre små bokstaver rammet så lovet jeg meg selv , jeg skulle prøve så lenge jeg kunne. Jeg skulle fortsatt være en ektefelle og mor , jeg skulle prøve å passe på så lenge som mulig. Det føler jeg at jeg har klart , jeg har funnet min måte å gjøre ting på. Så når gubben ikke finner finbuksa si så har kjerringa stålkontroll , eller når fire barn ikke husker hvor de la tingene sine sist så har mor fått det med seg.

Nå har jeg levd med denne sykdommen i fem år , og aldri hadde jeg sett for meg at det var slik det skulle bli. For en ting er barna og en ektefelle , de skal jeg med glede ta meg av. Men når tre små bokstaver rammet så hadde jeg en forestilling av hvordan min nye hverdag ville bli , jeg hadde en forestilling om at den syke skulle bli passet på.

Fem år er nå gått , og jeg er nå mange erfaringer rikere. For aldri hadde jeg sett for meg at det var meg selv som måtte passe på , alene sørge for at jeg fikk den hjelpen jeg trengte. Jeg hadde heller ikke sett for meg at når den hjelpen var på plass at jeg da måtte sørge for at hjelpen ble riktig utført. Ja selv med faglærte helsepersonell i huset må jeg passe på , gi de opplæring av utstyr de egentlig burde ha kjennskap til.

Jeg som er syk må passe på at medisiner blir riktig gitt , og følger jeg ikke med selv så kan du være sikker på at det er gjort en feil. Men det verste er at jeg som er syk skal stadig klare , klare å styre en hel gjeng med ansatte. Jeg kan ikke bare være syk , jeg kan ikke bruke min tid på det jeg ønsker. Min tid går med til å passe på , passe på at jeg får den hjelpen jeg trenger til enhver tid.

Hver dag er jeg alene hjemme , alene må jeg sørge for at alt er i orden. Jeg bruker mye krefter på å gjenta beskjeder , lage arbeidslister og gi grundig opplæring. Enkelte ganger føler jeg at min mann og meg har mer kunnskap enn de som har gått på skole for å lære seg den samme kunnskapen. Uansett hvor mange lister jeg lager eller hvor mange beskjeder jeg gir så skjer det samme hver eneste dag , arbeidsoppgaver blir ikke fulgt og de samme feilene gjentar seg.

Etter fem år så skulle man tro at jeg kunne føle meg trygg , trygg på at jeg får den hjelpen jeg så sårt trenger. Mine kjære prøver så godt de kan , de bruker mye tid på å rette opp i det som ikke blir gjort. Men selv de kommer til kort , for når selv deres beskjeder ikke når frem så blir det vanskelig.

Så nå sitter jeg her og lurer på når min tid skal komme , når skal jeg kunne føle at det er meg som blir passet på. For hvorfor er det sånn at jeg skal være sykepleier for min egen kropp , hvorfor er det sånn at jeg må være sjef selv om jeg er syk? Når skal jeg kunne føle på den tryggheten over at ting blir gjort riktig , når skal jeg få slippe å passe på?

Jeg er nå blitt hun ingen liker , jeg er blitt til hun vanskelige som pirker på den minste ting. Jeg er blitt til en person jeg ikke kjenner , men jeg er blitt sånn fordi jeg må. Hver dag må jeg passe på , for konsekvensene kan bli store dersom jeg bare gir opp.  Så da får jeg bare leve med et heksestempel , for så lenge det er det som holder meg i live så fortsetter jeg med å rope ut.

Men jeg har likevel et håp , et håp om at våre folkevalgte snart skal begynne å forstå. For en hel ordning må skrives om , en BPA ordning burde vært for alle. Det burde vært lagt mer tilrette , de syke burde slippe å være sjef for sitt eget liv. Våre pårørende burde bli skånet , de burde slippe å ta over når alt svikter. Men viktigst av alt , de syke burde slippe å føle seg utrygge i sitt eget hjem.

Likevel er bare en BPA ordning bare en brøkdel av problemet , for når selv utdannet helsepersonell sliter med kommunikasjon ja da blir det vanskelig. Hver dag kommer det nye pleiere inn i mitt hus , men selv om både medisinhåndteringer og endringer blir dokumentert og gitt rapport om så skjer feil nesten daglig. Unødvendige små feil som blir store for meg , for daglige unødvendige feil gjør meg utrygg. Mitt eneste håp er at det kan komme en ordning som gjør meg trygg , så trygg at jeg kan slutte å passe på , jeg håper det kommer en dag der jeg kan føle på at det er meg som blir passet på…

3 kommentarer

3 thoughts on “Når de syke selv må ordne opp

  1. Skjønner godt frustrasjonen din. Jeg skjønner ikke at det skal være nødvendig for deg å hele tiden måtte passe på alt. Lurer på hvor de ansatte har fått sin opplæring. Blir rett og slett oppgitt på dine vegne 💜

  2. Det er ikke enkelt å bli syk i Norge. Det burde ikke vært et problem, det er vi for kunnskapsrike, og rike til. Men jeg gjentar og gjentar, “rett mann/kvinne på rett plass. Det hjelper ikke med store ord, og fete lønninger, når de ikke gjør jobben sin…

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *