Jeg har tenkt på det i mange år nå , og nå mer enn noengang før.
Etterhvert som en liten gutt vokser til så kommer tankene tilbake , for jeg vet at livet til en liten gutt vil bli vanskeligere på grunn av meg.
Nå står snart en skolestart for døren , en helt ny hverdag venter.
En hverdag på godt og vondt , en annerledes hverdag jeg selv har vært i.
Det er nemlig så lite som skal til , den minste ting blir sett på som unormalt.
Jeg vet av erfaring hvor stygge barn kan være mot hverandre , jeg har selv blitt mobbet og utestengt av jentegjengen.
Jeg vet hvor vondt det er , hvor alene man føler seg.
Og nå sitter jeg med en klump i magen av tanken på at en liten gutt skal måtte gå igjennom det samme , og det på grunn av meg.
Selv om en liten gutt ikke vet om noe annet så ser han det , det er bare hans mamma som skiller seg ut.
Jeg ser hvor brydd han blir når andre barn stiller spørsmål , han liker ikke oppmerksomheten det fører med seg.
” Mamma kan vi gå nå ” visker han stille når barna flokker seg rundt rullestolen , da vil han bare hjem.
Likevel vil han gjerne ha meg med , han blir så glad hver gang mammaen stiller opp.
Men jeg tar meg i det hver gang , jeg prøver så godt det lar seg gjøre å holde meg i bakgrunnen.
For som mor vil man gjøre alt man kan for å beskytte , ta de inn under sine vinger og holde de trygg.
Men nå er en liten gutt i ferd med å få sine egne vinger , han gjør seg klar til å fly selv.
Alt jeg nå kan gjøre er å forberede han på det som kommer , likevel ber jeg en stille bønn om at min sykdom ikke vil gjøre det verre for en liten gutt….
MammaHjertet❤️
💖
Han har en spennende tid foran seg og han virker veldig trygg på seg selv. Det går sikkert helt greitt. Kanskje greitt at læreren informerer klassekameratene hans om din sykdom. Barn er veldig vite begjærlig.
Ja jeg har tenkt samme tanke selv , vi skal ta en prat med lærerne slik at de blir informert 💖
Jeg skjønner deg så godt.Unger kan være fæle mot hverandre om noe er uvant men de kan også være utrolig inkluderende og godta det meste om det blir presentert på rette måten.Jeg tror du har lagt et godt grunnlag med å hente Isak i barnehagen og sånn jeg.Være synlig.Også tror jeg han er en trygg og sterk gutt og at det er et godt utgangspunkt..Men vi er alle redde for at ungene våre skal bli mobbet og satt utenfor,det er en del av det å være mamma tror jeg.Selv fikk jeg helt ubegrunnet hetta da dattera mi skulle på ungdomsskolen.Det å ikke kunne beskytte og miste litt kontroll på omgangskrets og omgivelser gjorde meg helt tussete.Men det gikk jo bra og det gjør det som regel og vet du.Heldigvis.Jeg skjønner at det er en annen situasjon dere er i altså men følte bare for å skrive noen tanker allikevel…Det går nok bra skal du se og det er en flott skolegutt du har.💜😊
Du har helt rett Anita , og heldigvis har han mange gode venner og et godt nettverk rundt seg 💖
Jeg skjønner godt hvordan du tenker,og jeg har også kjent på den følelsen. Jeg har aldri opplevd å ha en frisk mor. Min mor fikk diagnosen schizofreni da jeg var to år, og hun var syk til hun døde i 2019, 73 år. Min far sa noen livsviktige ord til meg da jeg var 4 år, og da sa han at mamma var syk, og det er ingens feil. De ordene bar jeg med meg gjennom hele skolealderen,og det bidro til at jeg aldri skjemtes over å ha en syk mamma. Jeg var alltid åpen omkring hennes sykdom, og jeg tror det bidro til at jeg aldri ble mobbet/ ertet. Jeg forstår hvordan mammahjertet har det,og med den åpenheten du og din familie har, tror jeg at det vil gå veldig bra ♥️
Tusen takk for at du deler dine opplevelser med meg Trude , din far hadde jo helt rett💖
Jeg tror man kommer langt med åpenhet , og nettopp åpenhet har vært viktig for meg fra dag en. Jeg tror at så lenge en liten gutt føler seg trygg situasjonen så tror jeg det går bra , jeg skal ihvertfall gjøre alt jeg kan for at han skal få en så god skolehverdag som overhodet mulig.