Jeg gispet etter luft i dag tidlig når jeg våknet. Faktisk var jeg våt av svette. For jeg følte meg skikkelig dårlig og smerten var grusom. Jeg kan ikke forklare det, men brystsmerter, kvalme og vondt i ribbeina oppsummerer min start på dagen. Jeg er enda ikke god, føler meg rett og slett ikke bra. Dette har jeg rett og slett ikke tid til, for denne helgen blir travel.
Det ble en kaotisk formiddag her idag. Vi trengte nemlig nøkkel til festplassen, eller til strømuttaket, men dette skulle vise seg å bli lettere sagt enn gjort. Jeg sendte min assistent inn for å hente nøkkelen og med seg hadde hun papirer som viste at søknaden på arrangementet var godkjent. Så når hun kom hjem spurte jeg om alt hadde gått bra, noe hun bekreftet at det hadde.
Men like før hun skulle gå av vakt her kl 14 spurte jeg om hvor hun hadde lagt nøkkelen. “Hvilken nøkkel? Jeg bare leverte papirene jeg” . Ååånei, og jeg som trodde jeg hadde vært tydelig nok, nå ble det full krise i heimen. Hun skulle hjem, kommunen stengte om en time, det var fredag, og den andre assistenten hadde ikke kommet på jobb enda!
Det er under slike situasjoner at jeg forbanner denne sykdommen så mye, alt hadde vært bedre om jeg kunne gjøre tingene selv. Men jeg måtte ihvertfall ringe min andre assistent og be henne snu for å kjøre inn til byen. Ti minutter før stengetid ringer assistenten rimelig fortvilet. For de på kommunen ville ikke levere ut nøkkelen uten at hun hadde papirer med seg, men de var jo allerede levert inn av min første assistent tidligere på dagen.
Ti minutter igjen å løse dette på, nå var gode råd dyre. Jeg prøvde febrilsk og få tak i min partner på fakkeltoget gjennom Messenger , men hun svarte ikke Så prøvde jeg å få tak i min mann slik at jeg kunne få telefonnummeret til min partner, men han tok ikke telefonen. Er det ikke bare typisk? Hver gang du trenger noen så er ingen tilgjengelig?
Tre minutter før stengetid ringte min assistent opp igjen og sa at hun hadde klart å ordne det. Heldigvis. Lettelsen var til å ta og føle på. Det er en stund siden jeg har vært så stresset. Nå bare håper jeg vi har fått riktig nøkkel, og at vi finner ut hvor den skal brukes, for nå tar jeg helg, og det samme har kommunen gjort.
Imorgen er vi invitert på middag på hytta til naboen som min mann hjelper. Vi og to andre naboer, det blir sikkert veldig hyggelig. Og på søndag er det jo den store dagen, en dag jeg har gledet meg til leeenge nå. Så nå må bare formen komme seg, for dette har jeg rett og slett ikke tid til. Men en ting er sikkert, jeg har verdens beste medisin, og bildene under taler sitt eget språk, kjærlighetens språk…
God helg 💜
