Mammahjertet bristet….

Igår fikk jeg nok et bevis på hvor brutal denne verden er, mammahjertet mitt gråt noen tårer i går. For når reportasjen fra Mexico kom på Tv2, ja da brast det for meg. Når et ønske om å få et bedre liv er så stort at man er villig til å risikere liv og helse for å oppnå det, da tør jeg ikke forestille meg hva de rømmer fra. Dette kunne like gjerne vært deg og meg, for vi har ingen rådighet over hvor vi blir født. Dere må prise dere lykkelig over at dere trakk vinnerloddet når dere kom til verden i et av verdens rikeste land.

Nå må vi snart få øynene opp for denne galskapen, vi har en plikt til å hjelpe våre medmennesker, vi har en plikt til å vise nestekjærlighet og omtanke overfor de som ikke har det så godt, vi har en plikt til å hjelpe! Jeg blir faktisk forbanna hver gang noen sier, “de bruker millioner på uhjelp, men de må heller hjelpe sine egne”. Selvfølgelig skal vi bruke penger på å hjelpe, selvfølgelig skal vi bidra når vi har anledning til det!

For vi her i Norge mangler ingenting, vi kan syte over bedre veier, mer penger til helsesektoren og skole, men dette blir bagateller i forhold til hva disse stakkars menneskene går igjennom hver dag! Forestill deg et liv i fattigdom, og nå tenker jeg ikke på “vet ikke om pengene rekker” fattigdom, men en fattigdom som tar liv, en fattigdom som tærer på marg og bein, en fattigdom som mange uskyldige barn vokser opp i. Eller når man vokser opp i et samfunn der det å holde seg i live er en risikosport hver dag, man vet aldri når man kan bli skutt, torturert eller knivdrept på åpen gate.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Vi har det for enkelt her i dette landet. Ser vi noe vi ikke liker eller ikke ønsker å ta stilling til, ja da er det bare å bytte kanal så slipper man å forholde seg til det. Vi har for lett for å snu ryggen til, nettopp fordi det blir for vanskelig å forholde seg til det. Vi må begynne å åpne øynene våre, bruke våre sterke stemme og si at nok er nok!!

Men det som gjør meg virkelig forbanna, som gjør at jeg ser rødt til tider, det er HAN som sitter nå og styrer i USA. For hans løsning er å bygge en mur, en mur langs hele grensen, ingen fra Mexico eller som reiser igjennom Mexico skal få slippe inn. Nei la de klare seg selv, vi har ihvertfall ikke tenkt å løfte så mye som en finger for å hjelpe, nei la det “pakket”klare seg selv.

Men det “pakket” du prater om kjære president, det “pakket” består av mødre, fedre og barn. Det “pakket” består av mennesker som daglig kjemper en kamp for å overleve, som daglig prøver å holde sine barn trygge og varme, som hver kveld ber til høyere makter om et bedre liv for sine barn. De er like mye verdt som deg kjære president, ja kanskje til og med mer, fordi de har erfart det virkelige liv, men på tross av motgang har de empati og nestekjærlighet i sine hjerter.

Så selv om jeg sitter her med en dødelig sykdom, så kan jeg ikke annet enn å være takknemlig. For jeg har alt jeg trenger og mine barn er trygge og varme. Men ikveld når mørket igjen kommer snikende, da skal jeg be, jeg skal be til høyere makter om at det snart skjer en endring, for det er mitt største håp…