Lyden jeg hater…

Jeg hører døren smeller igjen med et brak, lyden får glassene til å klirre der de står pent på rekke i glass skapet. Jeg krymper meg litt der jeg sitter, merker hvor mye jeg hater lyden av en dør som smeller. Klumpen i halsen vokser, jeg kjenner meg så jævlig hjelpesløs der jeg sitter, jeg føler meg forlatt.

Der og da forbanner jeg sykdommen, jeg sitter der bundet fast i en stol uten noen mulighet til å bevege meg. Jeg har bare lyst til å skrike høyt, kunne jeg ikke få beholde stemmen i det minste, så jeg kunne rope ut min frustrasjon.

Jeg har så lyst til å løpe etter, smelle opp døren og kjefte litt. Prøve å forklare på en bestemt måte at en slik oppførsel ikke er grei, før jeg avslutter med å gi en god klem som bare en mamma kan. Men her sitter jeg, bundet fast i en stol når alt jeg vil er å løpe.

Jeg kjenner klumpen i halsen vokser, hvorfor skulle jeg bli frarøvet den delen av mammarollen, hvorfor skulle barna mine miste det viktigste de har? Ja for de mister meg litt mer hver eneste dag, gradvis blir jeg borte. Her sitter jeg og gråter for meg selv, men jeg skulle vært en helt annen plass.

For oppe på et annet rom ligger en av mine kjære og gråter, og det eneste den personen ønsker seg er at mamma skal komme opp. Jeg forbanner denne sykdommen, den gir meg et raseri som kunne startet 3 verdenskrig. Det verste for en mor er å se sine barn ha det vondt, og jeg ser den hver eneste dag.

Hver dag ser jeg smerten, den velter ut av ett par øyne som en foss som renner nedover en fjellside. Den kommer fossende over meg, fyller hele meg slik at jeg ikke får puste. Noen ganger føles det som om noen sitter på mitt bryst, sitter der og stikker små kniver inn i mitt dypeste jeg.

Det er ingenting jeg kan gjøre, ingenting jeg kan si. Troen og håpet om en bedring finnes ikke, noen ganger har vi bare håpløsheten igjen. Vår kjærlighet er til og med ikke nok, fysisk drives vi sakte fra hverandre. Det å gi en liten klem blir vanskeligere og vanskeligere, berøringen forsvinner litt etter litt.

Det er det jeg savner mest, å kunne holde mine barn så tett inntil meg at jeg kan kjenne hjertet deres slå. Stryke de gjennom håret, mens jeg holder de trygt i min varme armkrok. En armkrok som kun er for dem.

Men her sitter vi, sitter ensomme i sorgen på hvert vårt rom. Noen ganger er det bare best sånn, for når sinne og raseriet tar overhånd da vil man bare være alene. Samtidig håper man, håper at man snart våkner opp, opp fra et mareritt og et helvete som man nesten ikke klarer å leve i….