Lyden ble borte…

Han sitter der og prater, jeg ser hvordan leppene beveger seg. Jeg sitter på andre enden og prøver å høre etter, men lyden når ikke frem. Langt der borte men likevel så nær, han lener seg fremover for å oppnå kontakt.

Ute skinner solen, en vakrere høst har vi aldri hatt. Varmen henger igjen i lufta, det er som om sommeren ikke har forlatt oss. Men hos meg er det blitt kaldt, og mørket er stort. Plutselig angrer jeg på alt jeg ikke har sagt, jeg har så mye jeg ville fortalt.

Jeg hører navnet mitt , det er noen som roper. Men det kan ikke være sant, det er ikke meg han roper på. Jeg vil ikke være lenger , og ihvertfall ikke meg. For her fins ikke håp, alt jeg vil er å dø.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

For selv det må være bedre enn det som venter, kanskje jeg bare skal ende det nå. Jeg må komme meg ut, for jeg får ikke puste. Men ute er det verre, det er som om jeg ikke er til. Verden går videre , og den går videre uten meg. Lykkelige mennesker overalt, smilende rusler de fordi meg.

Biler og busser suser forbi, og på en endeløs blå himmel kunne jeg skimte en hvit stripe på vei mot nye reisemål. Jeg står der og titter opp, det føles som om bakken er i ferd med å sluke meg, sola er skarp men alt jeg ser er mørke.

Jeg leter i lommene etter noe som kan roe meg ned, i høyre lomme finner jeg de. Hendene skjelver så mye at jeg nesten ikke får fyr, små salte dråper gjør filteret på røyken vått. Jeg har med meg en gåstol, den påminner meg om at dette er virkelig.

Likevel føles det som om jeg ikke er her lenger , det er som om jeg sover. Det gjør så forbanna vondt i brystet, alt jeg husker er at jeg skal dø. Det var det han sa, det var det eneste ordet jeg hørte, jeg Vivian Brosvik 36 år gammel skal dø.

En time har jeg ventet, men det føles som et helt liv. Jeg ser drosje etter drosje dukke opp, men ingen er til meg, der sitter jeg alene i en sykehuskorridor.

Jeg presser meg selv, gjør alt for å hindre et sammenbrudd. Prøver å overbevise meg om at alt jeg er blitt fortalt er løgn, det er blitt gjort en feil. Det må ha skjedd en glipp, jeg må ha blitt forvekslet med en annen pasient. Jeg lyver for meg selv, tvinger meg til å tro noe annet for å ikke knekke sammen der og da.

Men kroppen er beviset på en fremtid så mørk, jeg må bruke gåstolen for å komme meg på beina når drosjen endelig kommer, vi er tre passasjerer i samme bil. Jeg hører meg selv småprate, i førerspeilet ser jeg meg selv smile. Men øynene er mørke, svarte som natta uten en gnist.

Barna er på skolen , i klasserommet er livet fortsatt godt. Deres største bekymring er matteoppgaven de ikke får løst, deres verden er i ferd med å gå i tusen biter og de aner ingenting. Min mann er på jobb og gjør det han elsker mest av alt på jord, eneste han tenker på er å få lasten frem i tide.

Nå klarer jeg snart ikke mer, sammenbruddet kommer snart. Vi er snart hjemme når vi passerer en barnehage, der minstemann går. Det er bare to måneder siden han begynte, forrige uke fylte han ett år.

Der ser jeg huset, det lille grå huset som jeg falt pladask for noen år tilbake i tid. Egentlig skulle huset vært tomt, ja bortsett fra en firbeint liten venn. Navnet mitt blir ropt av to siluetter på verandaen. Det er mine foreldre som venter på meg, jeg ringte dem fra sykehuset. Jeg ba dem komme ut men klarte ikke fortelle, og nå venter nyheten om at veslejenta skal dø….