Livet….

Livet er noe dritt, egentlig er det jo over. Ja hvorfor skal man gidde å kjempe seg videre? Hvorfor skal man klore seg fast når man likevel skal dø? Jeg går jo her og bare venter likevel, venter på det uunngåelige.

Kroppen er blitt til et vrak, et ubrukelig ugjenkjennelig skall. Hjelpeløs sitter man der, andre må hjelpe deg på do. Jeg kan aldri mer løpe etter mine barn, aldri mer kan jeg springe langs sidelinjen og heie de frem. Spille fotball i gaten eller sykle en tur er en umulighet, fjellet lokker men jeg kan bare se på det fra rullestolen.

Aldri mer kan jeg gå gjennom duggfriskt gress, eller ligge på et svaberg en varm sommerdag. Aldri skal jeg få ligge i min kjæres armkrok lenger, eller sitte ved sengekanten og stryke mine små på kinn. Aldri skal jeg få tørke tårer lengre, eller plastre små knær når uhellet har vært ute.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Fremtiden er mørk og dyster, jeg vet godt hva som venter meg et sted der fremme. For snart kan jeg ikke bevege en eneste muskel, svelge blir en umulighet. Verken mat eller drikke kan inntas, alt jeg nyter med å spise nå vil jeg bare kunne kjenne duften av. Aldri mer rykende pizza på en lørdagskveld, aldri mer smaken av pinnekjøtt når julefreden har senket seg.

Puste må jeg etterhvert gjøre gjennom et hull i halsen, snakke må jeg gjøre via en datamaskin. Små setninger for å få hjelp til det aller viktigste, for det er alt man har krefter til. Alle følelser og tanker blir man alene om, ikke kan man gråte når redselen blir stor heller. For da kan det oppstå komplikasjoner, snørr og slim gjør det umulig å puste.

Før eller siden må jeg slutte å skrive blogg, for før eller siden ebber kreftene ut. Øynene vil ikke fungere like godt lenger, det vil etterhvert koste mye krefter å få ned få ord. Kryper det en veps på deg når du er ute kan du ikke rope på hjelp, alt du kan håpe på er at noen ser det eller at den viser deg nåde og ikke stikker.

Det vil komme en dag der jeg får en dato, en dato for døden. For mens andre lever i uvisse om sin dødsdato helt til det siste, så får noen av oss en dato. Noen velger sin egen dato, når de kjenner at nå nærmer det seg så velger de. Jeg er en av dem som får en dato, før eller siden vil jeg få vite når jeg skal dø. For jeg har valgt å takke ja til respirator når den tid kommer, og da vil jeg før eller siden få en dato.

En dato for å ta farvel, kanskje bruke de siste kreftene jeg har til å skrive noen ord. Ord til dere, ord fulle av kjærlighet til mine kjære, noen siste ord for et endelig farvel. Så vil jeg ligge der omringet av mine kjære, respiratoren vil bli skudd gradvis av, ifølge legene vil jeg sovne inn, men faktum er at jeg vil ende livet mitt av surstoffmangel.

Så hvorfor skal man gidde å kjempe seg videre? Hvorfor skal man kaste bort krefter når man vet hva som venter? Jeg vet hvorfor, jeg har lært mer de siste årene enn hva jeg ville gjort på et helt liv.

For jeg har fått opp øynene, skylappene ble plutselig borte. Jeg ser hva som er viktig i livet, nå ser jeg hva selve livet egentlig er. For livet handler ikke om hvem du er eller hva du gjør, vi er bare små brikker i et stort og magisk puslespill.

Livsglede er det livet dreier seg om, evnen til å kunne elske livet selv om alt går på tverke. Jeg elsker livet mer enn aldri før, livsglede har fått en ny betydning. Derfor vil jeg også leve, derfor gir jeg ikke opp. For på tross av en fremtid så mørk og dyster, på tross av at jeg vet at jeg skal dø. Så har jeg oppdaget en annen ting, jeg har oppdaget noe som er verdt å kjempe for.

Det er de små gledene som gjør livet verdt å kjempe for, det er de som gjør at jeg klorer meg fast. Små ting som å hjelpe barna med lekser, hente Isak med rullestolen og se hvor glad han blir for at mamma kommer. Skrive innlegg etter innlegg, se hvordan dere får ordene mine til å leve videre. Disse tingene og alle opplevelsene jeg har hatt er det som gjør at jeg kjemper meg videre, for jeg vet at selv om døden venter så er livet her og nå verdt å kjempe for, og som jeg alltid sier, livet er ikke over før det er over….