Folk traver forbi. Busser og trikker er fulle av mennesker på vei til arbeid og skole. Jeg lurer på hva de tenker. Kanskje planlegger de hva de skal ha til middag, hvem som skal hente i barnehagen, eller hvordan eksamen kommer til å gå.
Jeg føler jeg observerer livet innenfra og ut. Innenfor fire vegger ser jeg at livet går videre tross alt. Observerer at samfunnet går videre uten meg , følelsen av å bli mer og mer distansert fra livet er skremmende, men jeg fortsetter å observere, “sluke” til meg mest mulig mens jeg kan, for jeg har fått en gave.
Bokstaver ble min gave. Hvordan man kan sette sammen bokstaver til å bli ord. Ord som gir mening, som får sitt eget liv når man setter de sammen. Dette er blitt min gave, dette er det som gjør at jeg fortsatt har en liten plass i samfunnet, dette har gitt livet mitt mening.
Jeg har alltid vært glad i å skrive. Skape historier som kan berøre, provosere eller skape debatt. Dessverre måtte jeg bli syk for å virkelig oppdage hvilken betydning ord kan ha på oss mennesker.
Litt etter litt setter jeg små avtrykk etter meg selv, og det er en fin tanke. Jo mer jeg skriver, desto større blir avtrykket. Mine ord blir stående som et håndavtrykk i sanden, som ikke kan vaskes vekk. Lenge etter at jeg er borte, kan mine etterlatte se tilbake på mine ord og minnes.
Minnes en hverdag der vi alle var samlet, minnes en hverdag bestående av latter og gråt, en hverdag med mange opplevelser og fine stunder. Ved hjelp av mine to øyne fant jeg en vei som ga mening, små ord har gitt meg muligheten til å ta vare på alle minner.
Dette var grunnen til at jeg startet med blogg, og dere fantastiske lesere var og er fortsatt med på å gi hverdagen min mening. Dere har fulgt min reise mot det uvitende, løftet meg opp når jeg har vært langt nede, gir støtte i form av fine ord og meldinger, og delt mine innlegg nettopp for å prøve å skape en forandring.
Nå nærmer det seg slutten på denne blogg reisen men jeg har mye å være takknemlig over. For syv år siden ble det mørkt, redselen over det som ventet meg ble altoppslukende. Men nå kan jeg se tilbake på syv innholdsrike år, opplevelsene har vært mange og minner har blitt skapt. Ordene ble min redning, små ord som for alltid vil leve evig…
Jeg kommer virkelig til å savne dine oppdateringer om livet. Det er ikke mange som formidler slik som du gjør. Du skriver på en måte som gjør at jeg føler at jeg er tilstede der det skjer. Du har gjennom bloggen gitt oss lesere et unikt innblikk i hvordan det er å leve med ALS, både utfordringer du opplever, men også utfordringer for familien. Klem fra meg ♥️
Dette var så fint et innlegg, men så kom det mot slutten.. blir veldig veldig veldig rart å ikke se deg her inne… men vår snart, kanskje vi sees da irl 😜🐰
Håper inderlig du ikke legger ned bloggen 💕 Du gir faktisk OSS så mye, på godt og vondt ❤
det blir virkelig et savn dersom du ikke gir livstegn fra deg.
Kjære modige, inspirerende, fantastiske du! Jeg klarer ikke lese innlegget ditt akkurat nå. Vet at livet ikke er for pyser, men nå kjenner jeg på frustrasjon. Men vil at du skal vite at ditt engasjement for å påvirke til å sette livet i perspektiv, tøffhet når ting blir urettferdig, og evne til å glede deg over hverdagsgleder er vidunderlig støtte de ganger det er litt trått. Glad du også kan vise frustrasjon og sinne – skulle bare mangle. Du har vært min varde, til tross for jeg kjenner jeg er privilegert og har utrolig mye å være takknemlig for. Takk❤️ husk at du har gitt dine nærmeste det aller beste videre -uendelig kjærlighet og de beste verdier ❤️
Tusen takk kjære deg, jeg trengte ordene dine i dag 💖💜