Leve i nuet…

I snart syv år har jeg levd med døden på skuldrene, jeg har lært på den harde måten hvor verdifullt livet er.
De første årene turte jeg ikke legge planer, jeg turte ikke ta mer enn en dag om gangen.
Men så gikk årene og jeg levde fortsatt, så en dag om gangen ble til tre måneder om gangen.
Jeg fikk en slags ro i kroppen, jeg kunne faktisk legge kortsiktige planer igjen.

Den første tiden tenkte jeg bare på døden, jeg levde hver dag som om den var min siste.
Men ikke på en god måte, for tanken på at jeg skulle dø gjorde meg nummen.
Tanken på døden ble så altoppslukende at jeg ikke turte leve, jeg klarte ikke rett og slett.
Men en dag endret alt seg, i det øyeblikket min lille sønn tok sine første skritt endret alt seg.

Det var i det øyeblikket jeg forsto at livet faktisk gikk videre, min lille sønn sine første skritt inn i livet ble mitt store vendepunkt. To små barneføtter bragte gleden tilbake inn i livet mitt, i det øyeblikket ble min egen sorg skylt vekk. Lykkefølelsen fylte hele meg, og det var da jeg forsto at livet faktisk gikk videre.
Noen små skritt var alt som skulle til, plutselig skjønte jeg at dersom jeg ville leve så måtte jeg gripe livet her og nå.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Men etter syv år med denne sykdommen så har jeg erfart at livet her og nå kan være vanskelig å gripe, noen ganger blir sorgen for stor. Sorgen kan dukke opp når du minst venter det, selv når alt du burde føle på er glede så kommer sorgen og stjeler øyeblikket. Jeg har lært at sorg og glede går hånd i hånd, som et tvillingpar man aldri klarer å skille fra hverandre.

Likevel vet jeg at gledene er der ute, og når tåken av sorg letter vil jeg finne de igjen.
Noen ganger kan mørket bli altoppslukende, men så lenge jeg har mine små lysglimt så er livet enda godt.
Så når sorgen griper tak i meg med all dens kraft, så vet jeg at det vil komme en ny dag med nye gleder.
Hver dag kjemper jeg meg opp, men jeg gjør det fordi jeg vet at livet er verdt å kjempe for….