Korthuset er i ferd med å rase sammen…

Dette året har ikke begynt så bra for min del, og nå føler jeg alt er i ferd med å rase sammen.
Jeg har vært mye syk fra første dag, og i går fikk jeg beskjed om at jeg har fått urinveisinfeksjon.
Men det verste er at jeg har mistet så mange rundt meg, og på mandag fikk jeg beskjed om at jeg kom til å miste enda en.

Så nå må jeg finne nye assistenter og det må skje fort. Jeg føler at jeg står i en evigvarende storm, en storm som har vart i syv lange år. En storm som aldri tar slutt, jeg får aldri fred.
Hver gang jeg tror jeg kan senke skuldrene litt blåser det opp til storm igjen, jeg kan kjenne hvordan bølgene river tak i meg.

Det eneste jeg ønsker meg stabilitet, litt ro så jeg kan leve livet mitt slik jeg vil.
Men det aller viktigste er at mine kjære kan leve sitt eget liv uten at jeg blir stående i veien, mine kjære har nok som det er. Min mann skal kunne gå på jobb uten å være bekymret for meg, og barna mine skal leve sitt eget liv på tross av hva som skjer i mitt liv.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Akkurat i dag føler jeg på en maktesløshet så stor, det lave skydekket ute har trukket inn.
Jeg trenger så sårt et lite lyspunkt, jeg skulle ønske at ting snudde litt i min favør nå.
Det har vært to tunge måneder så langt, og det virker ikke som om det på langt nær er over enda.

Ute plasker det ned som vanlig, selv været har jeg ikke på min side.
Det er akkurat i slike stunder at jeg er så takknemlig for alle de som velger å bli, som står ved min side uansett hva. For jeg vet hvor mye det koster, jeg ser det hver eneste dag. Det er takket være dem at jeg klarer å holde ut, det er takket være dem at jeg fortsatt kan ha et rikt liv…