Varmen fra peisen gjorde meg døsig, den knitrende lyden i bakgrunnen var beroligende. På TVen var den verdensberømte detektiven Herkule Poirot i ferd med å løse enda en mordgåte, med øynene halveis igjen satt jeg og fulgte med. Stillheten i huset var uvanlig for en lørdag å være, et lite grått hus var normalt sett fylt med liv på en dag som denne.
Jeg var ikke den eneste som var døsig denne lørdagen, varmen fra peisen hadde tydeligvis slått alle ut.
På sofaen lå to skikkelser rett ut, både gubben og min datter var i dyp søvn. Med trøtte øyne ble jeg sittende å studere de, i hvert sitt hjørne lå de begge i fosterstilling. Jeg prøvde å memorere bildet i hukommelsen, ta vare på den følelsen av fred som fylte et helt hus.
En skolegutt dro tidlig i går, han skulle tilbringe dagen sammen med nabobarna. Det merkes godt når han er borte, livet står aldri stille med han tilstede. Vi kjente på det alle sammen, stillheten talte sitt eget språk.
Knitringen fra peisen var søvndyssende, etter en lang uke var det akkurat dette vi trengte. Ord ble overflødig, alt vi trengte var å være tilstede i stillheten.
I går valgte jeg livet, jeg valgte stillheten.
Noen ganger må man bare ta en pause, stoppe opp for å føle på livet.
Livet kan bli for mye noen ganger, og da er det viktig å gripe de når de kommer. De små øyeblikkene som kommer med en sjelefred, noen ganger trenger man ikke noe annet enn en fredfull stillhet…
Bra med fred og ro av og til.
Så fint du beskriver. Jeg får nyte stillheten mens jeg har den jeg også. Lever for tiden med en slags frykt for kommende bråk og støy som vil dra livet vårt i en negativ og skremmende retning. Det eneste jeg vet er at jeg vil kjempe mot. Skulle ønske alt kunne bli avklart nå. Er det noen som kjenner igjen følelsen så er det vel du. Jeg er virkelig i dyp beundring av deg.
Du virker som en sterk og bestemt dame med et godt hjerte og humor. Det er noe man trenger i tunge stunder. Men du er ikke alene om kampen din, vi er mange som heier på deg og advokaten din!
Kommunen burde skamme seg noe så inn i he…! Jeg fatter ikke hva de kan tape på å la deg velge den som passer best til å være din assistent.
Ønsker deg og dine inderlig lykke til og håper dere knuser de maktsyke kontorrottene!
Jeg har jobbet i helsesektoren siden 1974, som hjelpepleier fra 1989 og som spesialhjelpepleier i psykiatri til 2016 da helsa tok knekken på meg.
Klem fra ei tullkjerring i Trøndelag
Ble ufør i 2018.
Tusen takk kjære Eva, denne evige kampen mot systemet koster krefter💖 Jeg bare håper at det kommer noe godt ut av dette til slutt, at det jeg gjør nå ikke er fånyttes.
Tusen takk for støtten Eva, det betyr uendelig mye for oss 💜Stor klem tilbake fra Bergen💖