Hver dag kjemper jeg meg opp , opp til en ny dag.
Prøver å organisere et helt hus , prøver å bidra med det jeg kan.
Jeg sender mailer , betaler regninger , bestiller legetimer for barna , henter i barnehagen og gjør innkjøp når det er nødvendig.
Som mor gir jeg råd når det trengs , og prøver å gjøre fire barn klar for livet.
Jeg er som mødre flest , og som mødre flest er det meg som har kontroll.
Kontroll på et helt hus , kontroll på hva som skjer til enhver tid.
På tross av store begrensninger så klarer jeg fortsatt mye , hver dag bidrar jeg med det jeg kan.
For først og fremst er jeg en mor , en mor som setter alle sine barn først.
Men uansett hvor mye jeg prøver så klarer jeg aldri og bevise , bevise at på noen områder trenger jeg ikke hjelp.
Jeg trenger ikke hjelp til å være en mor , jeg trenger ikke bli fortalt hvordan jeg skal ta vare på meg selv.
Jeg trenger heller ikke hjelp til å bli aktivisert , hodet mitt fungerer helt fint enda.
Det er kun en ting jeg trenger , jeg trenger “armer” og “bein”.
Armer og bein til praktiske gjøremål , armer og bein som kan utføre de tingene jeg vil gjøre.
Jeg er avhengig av ekstra armer og bein , men jeg er ikke avhengig av et ekstra hode.
Det er provoserende og bestandig få det samme spørsmålet , et spørsmål som undergraver meg som person.
For det er mange som tenker , tenker at det er assistentene sin jobb og hjelpe meg med å bli aktivisert.
Men hvordan ville du likt å få det spørsmålet , at andre må hjelpe deg med å finne på ting?
Selv føler jeg noen ganger at døgnet ikke har nok timer , men likevel er det noen som tror jeg trenger å bli aktivisert.
Jeg kan gå ut hver dag om jeg vil , jeg har mulighet til å kjøre på tur.
Men det begrenser seg hvor mange gåturer man kan ta i løpet av en dag , det begrenser seg hvor mange kafebesøk man kan dra på.
Det jeg trenger er noe fast , noe som kan gi meg en utfordring fysisk og psykisk.
Jeg trenger et tilbud , jeg trenger også å føle at jeg gjør noe nyttig i hverdagen.
Det får jeg ikke av å gå en tur , jeg blir ikke utfordret av og dra på kafe.
Vi som er syke trenger også noe håndfast , vi trenger en hverdag på lik linje med dere.
Så lenge jeg klarer vil jeg bestemme selv , bestemme over mitt eget liv.
Jeg vil selv velge hva jeg bruker tiden min på , min hverdag er fortsatt min.
Så lenge hodet fungerer så vet jeg selv best , jeg vet hva som er best for meg selv.
Her i huset er det fortsatt mor som bestemmer , og denne mammaen klarer fint å tenke selv…
Skjønner deg så godt, bare trist at andre ikke skjønner at du vet hva du vil og kan tenke sjøl. Ennå verre om noen skulle snakke til ledsageren din, enn til deg selv. Det har jeg opplevd mange ganger. Lykke til videre, du djerve Vivian, du klarer mer enn mange andre som har både armer og ben👏👏👏
Tusen takk gode Tove , jeg prøver ihvertfall hver eneste dag 💜
Du er helt topp Vivian, ser virkelig opp til deg 👍😊❤️❤️💞💞💞
Hei Vivian😊
Pleier ikke å skrive bare leser din innlegg hver dag du skriver har følgt deg fra dag en.
Har hatt så vanskelig i livet mitt de siste åren men har sett opp til deg hvordan du klarer å håndtere livet ditt. Du har gitt meg et håp i livet etter jeg har begynte å lese bloggen din. Bare fortsatt å skrive du inspirere så mange mennesker du har et står hjerte Vivian.🥰😍😘
Åååå tusen takk kjære deg , det gjør meg vondt å høre at du har hatt så mye motgang selv i livet.
Livet er ikke for pyser , det krever en styrke og fortsette med å leve. Jeg håper virkelig du får mange gode dager fremover , stor klem fra meg 💜
Tusen takk Aud , du er god du 💜
Ja, d er ubehagelig bli undervurdert. Jeg fikk en kommentar nylig fra en lege på sykehuset som sa hun var så forundret jeg var så reflektert vedrørende egne sykdommer og situasjon. Så da tenkte jeg, står d noen plass at d er noe i veien med hodet mitt… nei. Men når en sitter der i rullestol preget av sykdom så var d visst en overraskelse jeg kunne tenke og formidle. Argh.. Det er mangt man skal oppleve når man er preget med sykdom, som aldeles ikke har noe med hjernekapasitet å gjøre. Eneste en kan gjøre er å si fra, og d er jeg ikke redd for å gjøre. Ønsker deg en fin dag! Klem fra Synnøve
Ja som gubben pleier å si , det er mye man skal høre før ørene faller av. Jeg opplever stadig og bli undervurdert , men det følger vel med når kroppen svikter 💜
For et innlegg Vivian ! Bedre lan det ikke sies 🥰
Tusen takk Sølvi 💜
Godt sagt, Vivian 😀skjønner godt den frustrasjonen du føler deg undervurdert, og ikke utfordret ut fra de forutsetninger du har 💜
Ja noen ganger blir jeg fryktelig frustrert , for enkelte ser bare et skall som lyver 💜
Jeg kan ikke skjønne at moen tror det er noe i veien med rankeevnene dine. De kan ikke ha lest bloggen din.
Og jeg skjønner godt at du savner noe nyttig å bruke tiden på, ikke å bli aktivisert.
Enkelte tror faktisk ikke på at jeg skriver bloggen selv engang , de tror det er assistentene som gjør det. Jeg kan selvfølgelig forstå at det er litt rart at man kan bruke øynene til å styre en datamaskin , men at de fortsatt tviler etter at jeg har vist dem er faktisk sårende.
Vel, man ser jo av skrivestilen, ordbruk etc.at det er samme person som skriver bloggen.
Folk er rare…