Jeg savner livet mitt…

Categories Blogg

Klokka ringer, jeg strekker hele kroppen min i en deilig lang bevegelse, kjenner hvordan den sakte våkner til liv. Det ble litt for sent igår kveld, jeg kjenner det på kroppen. Klokken er ikke mer enn 05.00, men skal jeg rekke å få unna en joggetur før jobb så må jeg opp nå. Jeg står opp og gjør meg klar for en ny dag. 

Men brått var det over, klokka sluttet å ringe. Det var slutt på alle morgen joggeturer, det var slutt på en stille stund for seg selv. Ingen flere fredfulle turer i stillhet, der alt som kunne høres var pusten min og knitringen under skoene der jeg løp over grusen.

Jeg savner å komme hjem til en varm dusj, kjenne hvordan det varme vannet varmer opp den kalde gufne kroppen min. Jeg savner å kunne stå fremfor speilet mens jeg børster det våte håret mitt, jeg savner det å plutselig innse at man har det travelt og med lette fingre knyttes håret fort opp mens jeg løper lett opp trappen.

Jeg lengter etter å banke lett på døren til mine sovende barn, kysse de våken til en ny dag. Lengter etter å sitte på sengekanten med trøtte øyne som stirrer på meg, mens jeg prøver å lure små bein ut på det litt kalde gulvet. Jeg lengter etter matpakker, drikkeflasker, gymtøy og ryggsekker, jeg lengter tilbake til hverdagen.

Travle hverdager både på jobb og hjemme, savner å kjøre barna til trening og venner, ja savner til og med husarbeid. Savner å dra på kafé med venninner, eller møte venner i hyggelig lag. Jeg savner friheten med å være frisk.

Lengter etter friheten til å reise. Turer alene med barna, hive seg i bilen for å ta helgen på hytta. Ferieturer sammen med familien uten å måtte planlegge i månedsvis, spontane mor og datter turer, eller dagsturer på fjellet med en litt smågretten gubbe.

Jeg savner friheten til å bestemme selv, være herre over eget liv, og selv kunne bestemme hva man ville bruke tid på. Jeg lengter etter å selv kunne ordne opp, både for meg selv og mine. Løse problemer på egenhånd uten hjelp fra andre, jeg lengter etter å være et menneske på lik linje som dere.

Nå sitter jeg her i min rullestol og ser tilbake på livet. Et hardt men godt liv. Men det er en ting jeg savner mest av alt, den ene tingen som definerte hvem jeg var. Jeg savner å være en frisk mamma. En mamma som brukte å gjøre alt for sine barn, en mamma som brukte all sin tid for å holde dem trygg og varm.

Jeg skulle gitt mye for å få kun en dag til. En dag til med å holde rundt dem, sitte på sengekanten og prate om dagen som har gått, tørke deres tårer når de var lei, en dag til sammen med mine i en frisk kropp. Men den tiden er over, jeg blir aldri den samme igjen. Nå må jeg ta til takke med å være på sidelinjen i mitt eget liv, mine barn må takle at mamma stadig blir dårligere. Men hver kveld ber jeg likevel, jeg ber om å få en sjanse, en mulighet til bli den mammaen jeg engang var..

 

 

4 kommentarer

4 thoughts on “Jeg savner livet mitt…

  1. Så vakkert og trist skrevet ❤️ Du er så flink å sette ord på tankene og følelsene dine. Med å formidle dette gjør du at jeg i dag er mer bevisst på hvor heldig jeg er som snart skal vekke barna mine og få de på skole og barnehage . Takk kjære deg. Du er raus 😘Bamseklem 💕❣️

  2. Må si att ord blir fattige når jeg leser hva du skriver❤ I går kveld var jeg hos min beste venninne, klaget over hvor sliten jeg var etter å ha hatt barn,svigersønner, barnebarn og foreldre både julekveld og nyttårskveld + feiret 2 bursdager, vært på middag hos mine foreldre + 4 netter med jobb.. jeg skammer meg, hadde det vært mulig skulle jeg gitt deg noen av mine dager. DET er jo det du ønsker deg mest av alt, kjære deg💕 Du fortjener så mye du ikke kan få❤😥 Jeg leser det du skriver hver dag, har deg i tankene ofte, selv om jeg ikke kommenterer.. Jeg ønsker deg ett Godt Nyttår og måtte det skje ett under for deg❤💐Stor klem til deg💝💗💜

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *