Hver jul skjer det samme , alle følelser blir dobbelt så sterke.
Det er når høytiden nærmer seg at jeg igjen ser det , alle de tingene jeg prøver å fortrenge blir igjen synlige.
Tre små bokstaver har frarøvet meg alt , og når gleden skal være størst blir sorgen større.
Jeg blir igjen påminnet om min egen hjelpeløshet , sorgen over alt jeg ikke kan gjøre blir igjen så synlig.
De magiske ting er blitt borte , sene kvelder med hemmelige gjøremål er forsvunnet.
Jeg ser henne enda for meg , en mor som brukte nattetimene for å glede sine små.
Små magiske ting som nå blir savnet , savnet av fire små.
Den mammaen er nå borte , tre små bokstaver slukte henne hel.
Juletiden blir aldri den samme igjen , nå er det kun det som må gjøres som blir gjort.
Men gudene skal vite at jeg prøver , prøver å bidra med det jeg kan.
Fortsatt prøver jeg å skape små magiske øyeblikk , men alt jeg blir sittende igjen med er en følelse.
En følelse av hjelpeløshet , en følelse av at alt jeg prøver på er forgjeves.
Det er i disse dager jeg virkelig må jobbe med meg selv , et sammenbrudd har aldri vært nærmere.
For vår jul blir hvert år en kamp , en kamp mot indre demoner.
Jeg ser det på mine kjære også , de har mistet en stor del av julen.
Julen vil aldri bli den samme igjen , uansett hvor mye en mor prøver…
❤
❤️