Jeg får stadig meldinger fra andre ALS syke som sier at de ikke orker , de orker ikke ta en daglig kamp. For når stemmen ikke fungerer lenger så har de lite å stille opp med , hjelpeløs blir de sittende og se på at feil blir gjort. Noen føler seg overkjørt , uten en egen stemme når de ikke frem i tide. En stemmestyrt datamaskin tar for lang tid , de fleste har kun krefter til å bruke den for å be om de mest nødvendige ting.
Dette har alltid gjort meg trist , men også redd for min egen fremtid. Tanken på at jeg alene skal sitte der uten mulighet til å si ifra skremmer meg , da må jeg bare lukke øynene og håpe på det beste. For med en stadig utskiftning av assistenter så blir det vanskelig , assistenter som såvidt rekker og bli kjent med meg før de forsvinner igjen.
Dessverre er det sånn for de som kontakter meg også , en BPA ordning klarer ikke dekke våre behov.
Allerede nå kjenner jeg at på noen områder har jeg gitt opp , jeg orker ikke gi beskjed så mye som jeg gjorde før. For selv om jeg prøver å si ting på en fin måte så tar enkelte seg nær av det , og selv om feilene skjer rett fremfor meg så prøver noen og vri seg unna. Enkelte har faktisk prøvd å vri det om til at det er jeg som “roter.”
Jeg har blitt straffet for at jeg gir beskjed , det er utrolig hvor lite som skal til før noen føler seg krenket. Mange har sluttet nettopp på grunn av dette , og en kommentar sitter fortsatt igjen. “Jeg slutter , jeg har fått jobb hos en som ikke kan snakke.”
Men hvorfor er det slik? Selv om det er hjemmet mitt som er deres arbeidsplass så er det en arbeidsplass på lik linje som andre arbeidsplasser. Når jeg jobbet selv så måtte jeg også tåle å få påpekt mine feil , aldri hadde jeg turt lyve eller skjelle ut sjefen min bare fordi hun ga meg konstruktiv kritikk. Det hører med når man vil utvikle seg , og selv om jeg nødvendigvis ikke var enig hele tiden , så tok jeg det til meg for å prøve og forbedre meg.
Jeg er den første til å skryte over en god jobb , når jeg ser hvor mye de strekker seg så viser jeg takknemlighet. Men jeg gir også beskjed dersom jeg mener noe kunne hvert gjort bedre. Det er tross alt meg det går utover til slutt , og jeg vil gjerne føle meg trygg i mitt eget hjem. Likevel har alle disse dårlige erfaringene gjort noe med meg , og jeg skjønner godt at de som er kommet lenger i sykdomsforløpet ikke orker lenger. For når konstruktiv kritikk fører til krenkelse blir det vanskelig , vi blir fremstilt som vanskelige og utakknemmlige. Derfor velger jeg heller og holde kjeft , for jeg vil ikke være den store stygge ulven lenger….
Jeg blir fortvila og lei meg på dine og andres vegner som trenger hjelp. Jeg jobber som sykepleier på sykehus, har jobba som BPA kunne aldri falt meg inn i halvsøvne å ikke tatt brukeren seriøst
De har hvert heldige som har fått deg Edel , heldigvis har jeg fått en assistent nå som skjønner hva denne jobben innebærer , men dessverre er hun den eneste jeg har på dag tid for tiden.
Jeg blir så trist og lei meg på dine vegne. Jeg tenker ofte på hvor lite som skal til før folk blir krenket. Jeg kan rett og slett ikke skjønne hvorfor det er så vanskelig å ta brukeren på alvor. Konstruktiv kritikk må man påregne i alle typer jobb, og takler en ikke det,har man en stort problem. Det du beskriver sier mer om de ansatte enn om deg. Hjertet gråter innvendig når jeg leser det du skriver ❤️
Vet du hva , jeg har så mange eksemplarer på hvordan denne ordningen svikter at jeg kunne skrevet en bok. Men det jeg ikke forstår er hvorfor respekten forsvinner når arbeidsplassen er i hjemmet. Etter så mange dårlige erfaringer så blir man reservert , jeg skjønner godt at de som er kommet lenger i sykdomsforløpet ikke orker.
Så trist å lese.
Jeg har selv arbeidet som hjelpepleier.
Når jeg leser hvordan du føler enkelte behandler deg blir jeg både sint å lei meg.
Jeg satte pris på hver gang bruker kom med ønske om hvordan de ville ha det.
Vi er alle forskjellig.
Håper inderlig at ting blir bedre for deg, at du får den hjelp du har krav på.
Nå har jeg for første gang på lenge fått en assistent som skjønner hva denne jobben innebærer , men dessverre så vokser ikke de på trær. Jeg tror mye av dette handler om hvordan en BPA ordning blir fremstilt fra firmaene sin side , for det er ikke alle som har BPA som er aktive i hverdagen. Jeg har hatt tre stykker på opplæring den siste tiden som har trukket seg etter en dag , og det til tross for at vi på intervju rundene går innom alle emner ved ordningen hos meg. Det jeg til stadighet hører er at de ser for seg en slags støtte kontakt ordning , og det er jo så langt i fra min hverdag som det er mulig å komme.
Vondt å lese😔skrekk og gru, håper vedkommende som heller vil jobbe med noen som ikke kan snakke finner seg noe annet å gjøre..
Den som velger å jobbe i helse må hver dag i kontakt med bruker tenke : “hvem er jeg på jobb for? ” . Hvordan kan jeg legge tilrette for at den som trenger hjelpen min skal ha det best mulig på min vakt. Den tanken må alltid være med i dette yrket. Jeg mener ar det ikke finnes vanskelige pasienter/brukere. Alle har bare forskjellige behov. Og det er det som gjør dette yrket så interessesant synes jeg. Som hjelper må en da hele tiden reflektere, og ikke handle på autopilot. Om en er frisk eller syk så vil hver og en ha det best mulig. Og trygghet på at dette blir ivaretatt når man ikke klarer det selv, mener jeg er en selvfølge. Hvis noen mener at jeg ikke utfører jobben min slik at de føler seg ivaretatt og trygg så er det en selvfølge at jeg tar dette til meg. Det er ikke mine behov som skal tilfredsstilles. Det er heller ikke jeg som kjenner best hvordan brukeren vil ha det. Og hvis en har valgt å jobbe med folk, så mener jeg at man må tåle å få konstruktiv kritikk. Hvis ikke har man valgt feil yrke tenker jeg. Det er ingen som kan bestemme hva som er bra nok for andre.
Skulle ønske du hadde fått den hjelpen som passer best for deg💜 klem
Så godt skrevet Marte , og du har helt rett. Jeg har blitt skjelt ut på jobb , ja jeg har faktisk blitt spyttet på en gang. Men som ansatt i helsevesenet så er det alltid brukeren som kommer først , vi må tåle at frustrasjonen går utover oss. Jeg prøver alltid og veie mine ord før jeg sier ting , men når mine ønsker stadig blir overkjørt så brister det selv for meg. Det er dessverre altfor lett å overkjøre meg når jeg er alene , da blir det mitt ord mot dem.
Men jeg håper virkelig vi blir hørt snart , for alle disse dårlige erfaringene har gjort noe med meg 💖
Ja det må vi tåle. Skjønner godt at det kan briste for deg. Og jeg mener ar du har din fulle rett til det, all den tid du ikke blir overkjørt. Dårlige erfaringer setter seg i kroppen. Krysser fingrene for at du får mest av de gode framover💜